10:19 - 16. mai 2014

En vandrende søyle av strid

Et utvalg av Agnar Mykles etterlatte skrifter gir et uryddig, vitalt, underholdende og dypt kaotisk innblikk i forfatterens stil, liv og tenkemåte, skriver Ane Farsethås.

Ung mann: Agnar Mykle i sitt hjem på Lille Langerud på Abildsø i Oslo i 1955. Foto: Sverre A. Børretzen/NTB Scanpix

Agnar Mykle: Prinsessen på bordet! En rapsodi
Utvalg og redigering: Arne Bust Mykle
333 sider. Gyldendal. 2014

 

Agnar Mykle (1915–1994) var en myteomspunnet norsk forfatter». Det kan man lese på omslaget til Gyldendals og sønnen Arne Mykles nye utgivelse av et utvalg av forfatterens etterlatte skrifter. I uvanlig klartekst setter forlaget dermed ord på det sentrale i den markedsmessige forvaltningen av et slikt forfatterskap via posthume utgivelser: Det dreier seg om å holde myten i live, om så gjennom å tilsette noen passende doser av mytenes siamesiske tvilling, «myteknusingen».

Så har man da også helt usedvanlig mye å ta av, både i Mykles liv, i rettssaken om utukt i Sangen om den røde rubin i 1957, og i forfatterens totale tilbaketrekning fra 1967 helt frem til hans død i 1994. Rundt hans etterlatte papirer er det gjennom årene spunnet en mengde historier og spørsmål: Var det et stort fragmentarisk mesterverk som gikk tapt i papirene forlaget ikke ville gi ut eller bare en refusants evige klagestrøm som burde forblitt i skuffen?

 

Den resulterende boken, Prinsessen på bordet!, er i alle fall litt av et overskuddslager, i enhver forstand. Selv det lille utvalget som her er redigert ned fra Mykles påstått hundretusener av etterlatte sider, viser en klar dragning mot å blande skitt og kanel i en røre av personlige agendaer. Men her finnes også et språklig og tankemessig overskudd, som setter seg gjennom med umiskjennelig kraft. Overalt serveres siterbare setninger, velmodulerte punchlines om diktning og eksistens av typen: «Ingen mann ville finne på å bli et geni dersom det ikke gjaldt selve livet for ham.»

 

Boken inneholder, på tross av sine avgrunner av innskrenkethet, flere gode setninger enn noen annen norsk bok jeg har lest i vår.

Mykle likte å betrakte seg selv som en trussel mot alle autoriteter og overleverte sannheter. Tilløpene til samfunnskritikk og polemikk tar likevel forbausende ofte form av velformulerte, men smått daterte hangups: «Hvis noen spør meg om grunnene til den sinnssykdom som heter schizofreni, spaltsinn, så svarer jeg uten å nøle – dialekter». På Mykles overskuddslager er det aldri noen fare for at det skal gå tomt for fiender: «Hvor jeg hater nynorsk, og avhold, og kristendom, og for den saks skyld, arbeiderbevegelse!».

Moral er hva Mykle avskyr aller mest, et ord han med en pseudo-kulturradikal flikkflakk ganske enkelt slår i hartkorn med dens slektning dobbeltmoralen, med en altoverveldende fryd over å sette seg utover omgivelsenes normer. Trassen synes som et iboende instinkt – men ble helt sikkert ikke mindre etter rettssaken om Sangen om den røde rubin, der forfatteren ble frikjent, men boken likevel ble inndratt som utuktig.

 

Selv når forfatteren trekker frem at han ikke er en dårlig far – jo da, han skal faktisk ut og lete etter datteren som ble bortadoptert etter fødselen – er det hans egen glede over å sjokkere med sine motiver som settes i forgrunnen: «det finnes ikke fnugg av moral i mitt foretagende. Det blir for meg en spennende reise, med et dypt innslag av sport, som om jeg foretok en reise i verdensrommet til Venus».

  Nettopp den tydelige verdsettingen av sportsmotivet, den store bedriften, over alle andre hensyn, også i kjønnslivet, var noe av det som satte en støkk for livet i de kvinnene som nærgående ble omtalt i hans bøker, krenkelser som er godt belagt og diskutert i Anders Hegers biografi Mykle. Et diktet liv fra 1999.

 

Omslagsbildet viser en annen Mykle enn vi er vant med, der han purung poserer med fele under haka, mellom hesjestaur i nordisk høysommerarrangement, i det som fremstår som et fotografisk frempek til forholdet mellom verk og person: forfatteren iscenesatt som ung faun er jo nettopp ham vi i Lasso rundt fru Luna ser for oss dra til Nord-Norge som vikarlæreren som utforsker både den ene og den andre kroppsåpningen; bildet synes fylt av den samme legeringen av erotisk og kunstnerisk utforskertrang som romanen.

 

Prinsessen på bordet! har fått undertittelen en rapsodi, noe som passer det sprikende materialet godt – en rapsodi er et bruddstykke av musikalsk karakter (jamfør fela), der stykkenes lyriske kvaliteter er viktigere enn større episke sammenhenger – og som nok også har til hensikt å sørge for at vi ikke måler boken opp mot et for høyt eller feilaktig ambisjonsnivå.

Det er lett å tro Mykle på at han aldri har tilsluttet seg noe system for tro eller tanke: «Jeg har alltid bare tatt stikkord fra meg selv». Hadde man kalt ham selvforelsket, ville han tatt det som en kompliment. Ja, han gjør heller denne egenskapen til en dyd, skildret med karakteristisk litterært overskudd:

 

Hver morgen når jeg våkner, når jeg vender hodet på puten og ser min skrivemaskin, to meter borte, på skrivebordet, rødmer jeg av forelskelse. Jeg er nordmann, jeg heter Agnar Mykle, jeg er dikter; hver gang jeg tenker over kombinasjonen av disse tre ting, denne verdenshistoriske kombinasjon, svimler jeg, og må henge meg i mine turnringer for å stilne bankingen i mitt hjerte.

 

Anklager om selvmytologisering biter dårlig på en mann som innrømmer at han «rødmer av forelskelse» når han tenker på seg selv. Og her kan Mykle virke som en positiv kraft, en som viser nødvendigheten av i sitt eget sinn å svinge seg opp til noe mer og annet enn de nødtørftigste realiteter, for å kunne ikke bare tenke og skape stort, men leve stort.

Eller han kunne gjort det. For gledesstøtene man opplever ved å møte på en mann som ivrer så for sitt eget liv at han får hjertebank av det, dempes dessverre av den samme forfatterens monomane gjentagelse av et trettende behov for hierarki, for å være størst: «Norge har én dikter, og han heter Agnar Mykle; er dette en overdrivelse? Vis meg hvor jeg overdriver.» Ikke minst svekkes fryden over den vellystig formulerte selvnytelse av de mange passasjene hvor andre karakteriseres i sveipende generaliseringer: «alle kvinner er sinnssyke, det er bent frem definisjonen på en kvinne». Når han like etter slår fast at den andre halvdelen av menneskeheten er ham like motbydelig – «Jeg har i enhver mann sett en mulig fornærmer, en mulig undertrykker» – blir det liksom ikke så mange muligheter igjen utenfor hans eget hode: «Jeg har hele tiden vært fullstendig venneløs, i virkeligheten en vandrende søyle av strid».

 

Mykles maniske utenforskap er både inspirerende og begrensende. Tankene hans vil gjerne være så store, så store. Som det står om en LSD-trip, med en opphopning av setningsledd som står til synene som velter innover ham: «siste gang jeg var der, så jeg min egen fødsel, mitt eget liv i livmoren, min egen unnfangelse, dertil hele verdenshistorien, samt hele kulturhistorien, samt hele religionshistorien».

Men de blir ofte små, og hevngjerrige, disse tankene. Altfor ofte fremstår den selvoppnevnte kulturkritikeren som en hissig gnager som trengt opp i et hjørne står og hveser mot krefter han tillegger de reneste sadistiske hensikter:

Jeg kan lukte en sadist og en barnemishandler på en mils avstand; jeg vet hva en forlegger, en kritiker, en litterær konsulent, en kirkeminister innerst inne er; jeg vet at den rødblyant de holder i hånden, og som de skal bruke til å stryke i mine manuskripter med, rispe i meg med, er forlengelsen av spanskrøret med andre midler.

 

Mykles stridbare forhold til andre kan stundom danne grunnlag for noen av hans mest inspirerte formuleringer, som når han skildrer hvordan han i møte med en han ikke kan stole på «forvandlet meg fra menneske til kniv».

  Men det blir klart at det har gått sport i amoralen, og vel så det. Konturene av en mer grunnleggende mangel anes i beskrivelsene av foreldrene og barndomshjemmet: «Ikke en eneste gang i mitt liv har jeg noensinne omfavnet min mor, og vært glad i henne, og heller ikke ønsket å være det; aldri; den samme kjølighet hersket jo mellom meg og min far».

 

Å være Norges mest kjente skildrer av erotiske scener – med rettskraftig dom på at han ikke var pornograf – hadde opplagt sine fordeler. Mykle anslår at han har knullet 3000 «piker». Megalomanien gjør det umulig å vurdere sannhetsgehalten, men han hevder å ha ligget med alle som tilbød seg: «Jeg kunne velge og vrake. Jeg vraket ingen» – bortsett fra en som var så skrekkelig forkjølet, da.

I disse episodene skildrer Mykle seg ikke bare som uovervinnelig førsteelsker, men også som en i egne øyne raus formidler av frihetens og erotikkens budskap (som for ham er samme sak). Historien om hvordan han møter en overvektig jente, hun veier 140 kilo, og bestemmer seg for å hjelpe henne med det hun har satt seg fore – å miste jomfrudommen til den kjente forfatteren – blir på sitt vis storslagen i den skildringen av et møte i et uklart skjæringspunkt mellom oppofrelse, fornedrelse, gjensidighet og nytelse som Mykle uaktet historiens sannhetsgehalt har klart å skrive frem.

På sitt beste tangerer partier den ømme sanseligheten i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin; det gjelder ikke minst Mykles egne parafraser av scener han hevder ble kuttet fra romanene av Gyldendals mektige forlegger Harald Grieg; mest minneverdig i gjenfortellingen av kapitlene han kaller «Den flyvende kordong» og «Den nyomskårne bondestudent».

Mykle hevder at «all skriving er selvbiografisk», men også at det å grave i sammenhengene er en sak for «journalister og sladrekjerringer». Om det ikke nødvendigvis er allmenne sannheter, gir boken et visst innblikk i hans litterære metode, der ømheten for et velplassert semikolon legger seg over gleden over et godt ligg, på en slik måte at det brutale i hans krysting av «livet» for litterære sannheter, balanseres og temmes av hans kanskje enda større glede over å finne det rette ordet: en skrivningens sanselighet står på sitt beste inspirerende ut fra sidene.

 

En viss skjev litteraturhistorisk interesse har også partiene der Mykle med egne ord skildrer møter med sine legendariske forleggere Harald Grieg og Sigurd Hoel i Gyldendal. Men man skal da huske at det forsøksvise karakterdrapet på forlagsdirektør Harald Grieg – Mykle hevder både at han ville stryke i den berømte åpningen av Lasso og at Grieg overfor ham opptrådte grovt og ufint i sine kommentarer til bøkenes erotiske passasjer – kommer etter rettssaken der Mykle føler seg dolket av sin forlegger.

Dette er ikke den første utgivelsen av etterlatte papirer, men det er den første redigert av forfatterens sønn. Der tidligere utvalg, redigert av Gyldendals Gordon Hølmebakk, plasserte de enkelte tekstutdragene i tid og rom, mangler sønnens utgivelse enhver slik plassering – alt henger sammen med alt. Det skal nok forvares av undertittelen: Den rapsodiske sanger har vel ikke tid til en fotnote! (Forordet er for øvrig karakterisert av en tilsvarende frimodig bruk av nettopp utropstegnet.) Men mangelen på opplysninger gjør at vi helt mister av syne hvor lang tid det har gått mellom hendelsene og omtalen av dem, hvor det er klippet og limt, og hvor det enkelte utsagn står i forløpet av forfatterens stadig mer reelle mentale utenforskap.

 

Mykle synger kanskje sangen om seg selv, men i motsetning til en stor vitalist som Walt Whitman, som lar selvforelskelsen favne hele verden, er det for ofte noe avgjort smålig over Mykles holdning til andre, også når kritikken ellers svinger seg opp til grandiose retoriske og polemiske høyder. Fabelaktige skildringer av litterær storhet hos andre veksler med den absolutt hodeløse avvisning: «Det slår meg forresten, når jeg leser slike som Strindberg og Hamsun, hvor dumme de var, hvilke posører, hvilke oppblåste vannhoder! Og så mye dårlig de har skrevet!»

Denne typen megaloman narsissisme har i verdenslitteraturen fått et ypperlig litterært uttrykk i den polske forfatteren Witold Gombrowicz’ Dagbøker, uten at Mykles etterlatte papirer dermed kan sies å nå noe nær nivået til Gombrowicz’ ode til egenkjærligheten.

 

Sensibiliteten er adskillig større enn tankekraften. Det mest uheldige med utgivelsen er kanskje faren for at det inntrykket skal smitte tilbake på hele forfatterskapet, at boken frister til å se hele Mykle som en karikatur: I disse tekstene føler man ikke at man møter en tenker så mye som en gal mann som kunne skrive.

På sitt beste har likevel også disse tekstene en vitalitet felles med det beste i forfatterskapet, ikke bare en vilje til å stille spørsmål, men også en kraft til selv å være alternativet, som igjen kan gjøres virksomt som et forbilde, en metode for å leve et vilt og poetisk liv. Boken inneholder, på tross av sine avgrunner av innskrenkethet, flere gode setninger enn noen annen norsk bok jeg har lest i vår. Man trenger ikke ta med seg alle sider av Agnar Mykles trøblete liv, hans vanskelige personlighet, eller hans ujevne forfatterskap, for å finne glede i det.

Akkurat det, at kaoset og skapingen var to sider av samme sak, hadde forfatteren innsikt i. Og aldri skrev han bedre enn når han kretset rundt nettopp det forholdet, som når han gjenfinner sin egen livsholdning i en tegneserie for barn:

 

Jeg identifiserer meg helt med tegneseriefiguren Dennis, pjokken der han utbryter til moren som kommer inn i hans rom med støvsugeren: «Det rotet du alltid snakker om, mamma, det er livet mitt det».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse