Annonse
11:11 - 18. juli 2013

Ung nostalgi

Ingen er bedre på å ønske seg stillstand enn fintfølende ungdommer med rødvinsglass.

Selvironisk:Romandebutant Heidi Furre har en fin språklig forståelse for eksistensiell refleksjon. Foto: Heidi Furre
Annonse

«Når vi kommer til et sted vi har vært før, som vi ikke stadig besøker, et sted vi en gang har bodd, et hotell hvor vi tilbrakte en natt, som tilfeldighetene fører oss tilbake til, tenker vi som regel på ’den forrige gangen’ som en fin gang. […] I hukommelsen står det forgangne for oss som fortryllet. Selv om vi ikke hadde det særlig godt, hvis vi tenker etter, det var mye som plaget oss. Men den bekymring som fylte oss da, fyller oss ikke lenger, nå når vi vet at vi overlevde.»

Disse ordene, som står å lese i Vigdis Hjorths Tredje person entall (2008), er på sett og vis den mest treffende karakteristikken av Heidi Furres (f. 1986) romandebut Parissyndromet jeg kan komme på. Nostalgien er det mest akutte utslaget av dødens gjenskinn på livet vårt – sub specie mortis kan vi sørge over forgjengeligheten i alle livshistoriens bestanddeler, fra de ynkeligste sosiale nederlag til glimtene av virkelig lykke med en venn eller en kjæreste eller helt alene nedsunket i tanker som virker sammenhengende, forståelige og betryggende. Og ingen er mer nostalgiske – det er i hvert fall min erfaring – enn mennesker som er midt i studietiden og fyller de nedslitte leilighetene sine med smørkniver av bakelitt, Dylan-plater, ustemte kassegitarer og, innimellom, duften av nybakte boller.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse