Annonse

Annonse

08:35 - 22. februar 2013

«Svetten tyter ut av turbanen»

Om Zadie Smith har skrevet en god roman, er vanskelig å vurdere for oss som møter den norske oversettelsen.

De senere årene har den britiske romanforfatteren Zadie Smith gjort seg mest bemerket som essayist og kritiker. I slagkraftige bidrag til The New York Review of Books og ulike britiske aviser har hun tatt avstand fra fortellerformen hun selv hadde slikt hell med i brakdebuten Hvite tenner (2000) og erklært sin tilslutning til idealene David Foster Wallace er vår tids tydeligste representant for: En prosa som forsøker å avlese svært generasjonsspesifikke tenkemåter, som utviser det hun i det velkjente essayet «Two Paths for the Novel» kalte «en intens følsomhet for det skadde og det fragmenterte, det fraværende og det uutsigelige», og som motsetter seg den lyriske realismens trang til å beskrive og estetisere alle verdens bestanddeler.

Smiths nye roman NW – hvis tittel henviser til bydelen i London der handlingen finner sted – er et forsøk på å omsette de romanestetiske undersøkelsene i praksis. Gjennom fortellingens ulike deler, som hver har sin egenartede form, møter vi en gjeng afrokaribiske thirtysomethings som utforsker og utfordrer konflikten mellom det sosiale og etniske sjiktet de har vokst opp i og den britiske storkulturen. I sentrum står venninnene Leah og Natalie. Begge føler de trykket fra den politiske korrektheten på den ene siden og sin egen dragning mot kaos og formløshet på den andre.

Helt fra de var små har de holdt sammen, men vennskapet i voksenlivet er preget av at Natalie har tatt juristutdannelse og blitt velstående, mens Leah er en halvdeprimert sosialarbeider. Natalies liv som vellykket småbarnsmor, med en vakker ektemann og de rette designmøblene, avstedkommer en ikke ubetydelig ennui. Til tross for noen potensielt frigjørende ekskurser ut i det seksuelt overskridende klarer hun ikke å dele sine bekymringer og svakheter med Leah. Hun forstår ikke at hun må vise venninnen sin egen sårbarhet når Leah mot slutten av romanen har falt helt inn i depresjon: «Hvis oppriktighet var en ting i verden som et menneske kunne ta imot og fastholde, hvis det var en gjenstand, ville kanskje Natalie Blake ha innsett at den fullkomne gaven akkurat da var en ærlig redegjørelse for sine egne vanskeligheter.»

Annonse