Annonse
12:34 - 27. september 2013

Sokrates på gutterommet

I Pål Steigans selvbiografi lar norske AKP-ere seg blende av platonske idealer, uten å forstå at arbeiderklassen trives i hulen sin.

Søttitallskamerater: SUF(ml)s Kinadelegasjon i 1970 med kinesiske rødegardister og bønder. Fotan fra høyre: Einar bratseth og Tron Øgrim. I bakre rekke med den lille røde boka aller høyest hevet står Pål Steigan, til venstre for Steigan står Geir Antonsen. Femtemann på turen, Alf Lejon, er fotograf.
Annonse

Aktuell
bok

Pål Steigan
En folkefiende
480 sider. 
Aschehoug. 2013

 

Retrospektivt fremstår maoismen for de fleste av oss som et av de besynderligste fenomener som har hjemsøkt Norge siden krigen. Under lesningen av Pål Steigans selvbiografi med tittelen En folkefiende får man imidlertid et litt annet inntrykk. Her fremstår SUF og AKP(m-l) snarere som en naturlig forlengelse av de radikale holdningene i Steigans foreldrehjem. Det virker som om veien fra å bli vugget i søvn av morens tyske arbeidersanger i barndommen, til som voksen å la seg inspirere og dirigere av sosialismens fyrtårn i Kina og Albania, mer dreide seg om et kontinuum og en variasjon over et velkjent tema, enn et brudd og et sprang inn i det eksotiske, det ekstreme.

Det finnes mange ting Steigan angrer på og tar avstand fra i ettertid. Dernest finnes det mange ting han holder fast ved. Sist men ikke minst finnes det spørsmål han av forståelige grunner – gitt hans biografi og hans fastholdelse av kommunismen som idé – fremdeles strever med. Det kanskje mest sentrale blant disse er følgende: Hvordan forhindre at lederne blir korrupte? Eller stilt på en annen måte: Hvem skal vokte vokterne?

 

Formuleringen er ikke min. Det viser seg at Pål Steigan helt fra tolvårsalderen var fascinert av Platons filosofi, etter hvert særlig av hovedverket Staten, hvor Platon ser for seg en idealstat ledet av filosofer som ikke søker makt. «Jeg har lurt på i ettertid», skriver han et sted, «om min oppfatning av sosialismen kan ha vært litt farga av Platons Staten, med kommunistene i filosofenes rolle som vokterne av det gode samfunn.» Og senere i boken påpeker han selv det paradoksale ved at slike som ham, en marxist som satte praksis i høysetet, slett ikke forholdt seg til det virkelige Kina, men bare til det Kina som møtte ham i bøker og propagandamateriell fra det kinesiske kommunistpartiet: «Enda så mye jeg leste om Kina, så var det ikke Kina som interesserte meg mest. Jeg var mer interessert i Kina som inspirasjon. Kanskje var det den gamle Platon som hevna seg på meg fordi jeg hadde forlatt ham? Huleliknelsen på ny: ikke det virkelige Kina, men ideen Kina?»

Dette er ikke de eneste henvisningene til Platon i Steigans bok. Og jo mer jeg leste, jo vanskeligere var det å ryste av seg dette inntrykket av at ml-prosjektet i grunnen var et platonsk prosjekt. En platonisme i vulgarisert form, og redusert til det absurde: til dogmer, slagord og Vømmøl Spellmannslag (AKP-ernes bannlysning av den britiske og amerikanske kommersielle rocken til fordel for hjemmeavlet visesang, folkemusikk og tilliggende herligheter, minner til forveksling om Platons avvisning av den joniske og lydiske toneart til fordel for den doriske og frygiske i Staten).

 

I Steigans beretning inntar Tron Øgrim rollen som Sokrates. De møtes på gymnaset – eller rettere sagt idet Øgrim dropper ut av gymnaset for å studere Marx’ hovedverk Kapitalen. De er begge erkenerder; pliktoppfyllende Pål leser helst filosofer som Sartre, Russel, Platon og Næss, og foretrekker Ravel og Beethoven fremfor Beatles og Stones. Man griper seg nesten i å ønske at man var flue på veggen dengang sekstenårige Tron etter tur overbeviste sine jevnaldrende kompiser om marxismens og kulturrevolusjonens fortreffelighet – med Manfred Mann på full guffe, og mens han demonstrativt lot som om han pløyde igjennom en science-fiction-roman mens han doserte om Marx’ teori om merverdi. Det er den karismatiske og håpløst upraktiske «anarko-stalinisten» Tron Øgrim som får æren for at Steigan og hans venner finner veien ut av Platons hule og får se virkeligheten slik den egentlig er, badet i solen fra Øst.

 

«Dagens Pål Steigan er utvilsomt både rausere og mer ydmyk enn Kamerat Steigan.»

Steigans selvbiografi omhandler i hovedsak hans oppvekst og årene i ledelsen, først i SUF, deretter i AKP. Portrettet av vennen Tron Øgrim er fascinerende, og man kan bare beklage at ikke denne skrev sin versjon av ml-bevegelsens vekst og fall før han døde. Da ville vi kanskje fått en grundigere belysning av partiets rolle i musikk-, kunst- og litteraturfeltet, et tema Steigan knapt berører.

 

Det er den samme Øgrim som får skylden for det meste som senere går galt.

Uten fnugg av kjennskap til arbeiderklassen får Øgrim overbevist sine venner, alle i slyngelalderen (som han selv), om at de lever i et klassesamfunn hvor proletarene er underlagt monopolkapitalens diktatur, og at Maos lære viser veien for den norske arbeiderklassen.

Det som først og fremst slår denne leseren er hvor unge de var da de så lyset, og hvor lite kjennskap de hadde til den verden de ville forandre, idet de faktisk fastla den kursen som skulle komme til å prege SUF og AKP i et par tiår (samt forlaget Oktober og avisen Klassekampen).

I Staten foreslår Sokrates at ungdommen ikke bør lese annet enn det de har lyst til frem til de er nitten-tyve år gamle, og at de i stedet bør tvinges til å øve seg i sport og gymnastikk. Deretter kan de begynne på et mer seriøst studium, hvor de systematiserer sin spredte lesning fra ungdoms- og barneårene. Først i en alder av femti anser han de beste av dem som kvalifiserte til å lede en stat. Ifølge Platon skulle med andre ord unge Tron og Pål fremdeles drevet med gymnastikk og uforpliktende lystlesning da de drømte om å lede proletariatet mot seier.

Hvor mye diskusjonene på Øgrims gutterom hadde med marxisme å gjøre, kan sikkert diskuteres. Men en ting er klart: Hadde han og kompisene fått den revolusjonen de drømte om i siste halvdel av 60-tallet, ville Norge blitt et pedokrati.

 

Hovedproblemet til de unge maoistene var at arbeiderklassen fremdeles oppholdt seg i Platons hule, hvor de jevnt over så ut til å trives. Selv for Øgrim og Steigan må det langsomt ha demret at med slike folk gjør du ikke revolusjon. Bare en krig ville fått dem til å våkne. Og det er nettopp på dette punktet de norske maoistene viser sin oppfinnsomhet, for ikke å si originalitet.

For å få fremdrift i den marxist-leninistiske historiefortellingen innførte de ideen om en tredje verdenskrig som det politiske dramaets deus ex machina, en hendelse som ville skremme proletariatet ut av hulen og tvinge dem til å forsvare seg mot den sovjetiske hær – noe som indirekte ville føre til en revolusjonær situasjon. Det er dette som er maoisme på norsk.

Revolusjonen i Norge ville ikke inntreffe som resultatet av motsetninger i et høyindustrialisert samfunn (slik Marx opprinnelig tenkte seg det), og heller ikke som resultat av føydale konflikter (som i Russland, Kina, Kambodsja og en lang rekke andre land), men simpelthen ved hjelp av en geopolitisk omstendighet, et omslag fra kald til varm krig.

 

Det er altså denne geopolitiske hypotesen (understøttet av Lenins og Maos analyser) som i siste halvdel av 70-tallet griper om seg i bevegelsen, med de historiske jernlovers apokalyptiske kraft. Og denne hypotesen bidrar i høy grad også til bevegelsens endelikt. Det oppstår bitter splid mellom en fraksjon som mener at tredje verdenskrig med 100 prosent sikkerhet står rett om hjørnet, og en motfraksjon som heller til at det er overveiende sannsynlig. Man vurderer å grave seg ned. Noen mener at 90 prosent av ml-bevegelsen burde gå under jorden. Andre innvender at dette vil stå i veien for utadrettet virksomhet som streiker, agitasjon og utgivelsen av dagsavisen Klassekampen.

Selvfølgelig bidrar også Maos død, sirkuset rundt «firerbanden» og de brå linjeskiftene i det kinesiske kommunistpartiet til AKPs fall. De delene av Steigans bok som beskriver de norske maoistenes forhold til utlandet, rommer mye ufrivillig komikk. Og, når sant skal sies: en god porsjon selvinnsikt. For selv om Steigan forblir kommunist, leverer han på mange punkter en kritikk av seg selv i rollen som leder som tjener ham til ære. Dagens Pål Steigan er utvilsomt både rausere og mer ydmyk enn Kamerat Steigan, den skråsikre unggutten med de store brillene fra 70-tallet.

 

AKPs forhold til utlandet er i all hovedsak fundert på en rekke kjedelige misforståelser. I 1970 tror de unge SUF-erne at det kinesiske kommunistpartiet bekjenner seg til Stalins linje, som Sovjetunionen brøt med under tøværet på 50-tallet. Men da de samme år besøker fremtredende ledere i partiet, deriblant Formann Mao, viser dette seg å være helt feil. Vel hjemme igjen gjør de gode miner til slett spill, og holder fast på sammenkoblingen mellom stalinismen og maoismen. Etter hvert går det også opp for partiledelsen i AKP at fyrtårnet Albania har et meget anstrengt forhold til Kina, og at det rett under de kommunistiske frasene ligger lag på lag av føydale motsetninger og rivaliseringer mellom slekter.

De misforsto det hele fordi de så hva de ønsket å se; fordi de ikke kjente de samfunnene de glorifiserte; og fordi de, som Steigan påpeker, ikke forsto at ledernes ideologiske utsagn ofte var motivert av geopolitiske rivaliseringer. De kunne like gjerne ha sittet på partikontoret og stirret på blekkflekkene i en Rorschach-test.

 

De norske maoistene var og ble skråsikre dogmatikere og vulgærplatonikere. Derfor forble alt snakket om «praksis» – om masselinja, om å lytte til grasrota, at massene kunne være klokere enn filosofene og så videre – sjelden noe mer enn nettopp dét. Skolastisk snikksnakk, lirumlarum. Steigan og kameratene hans steg ned til folket, ikke så mye for å lære av dem som for å belære, agitere og prakke på dem et abonnement på Klassekampen. AKPs forhold til proletariatet ligner til forveksling på misjonærenes forhold til hedningene: Det kunne være preget av sympati, sågar føre til nære vennskaper, men det var aldri noen tvil om hvem av de to – proletaren eller den sjølproletariserte – som satt fastlenket i Platons hule, og hvem som sto rett på utsiden.

 

Har ettertiden noe å lære av den norske maoismen som fenomen? Kanskje at man skal passe seg for folk som vet alt. Dernest bør man passe seg for å uttale seg for bombastisk om ting som skjer i utlandet – utsagnene kan hefte ved en livet ut.

Mange henviser til AKP-ernes forsvar for totalitære skrekkregimer som noe vi kan lære mye av. Ekstremismen. Alt snakket om væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Her må jeg innrømme at jeg med årene har kommet litt i tvil. De beleste guttungene på Bryn og Hellerud tok til å hylle Josef Stalin knapt ti år etter at et skred av bøker (fra Arthur Koestler og et utall andre forfattere) hadde skildret og dokumentert hans redselsregime – selv om vi senere riktignok har fått langt mer solid dokumentasjon på myrderienes omfang.

De visste om det. Og dét var vel nettopp hele poenget? Som Nagel i Hamsuns Mysterier avskydde de norske maoistene folk som hadde rent mel i posen, folk med de beste intensjoner. De ønsket fremfor alt å skaffe seg et dårlig rykte; det styrket det interne samholdet og var dessuten ypperlig reklame. Følgelig valgte de ut sine ledestjerner med kresent omhu – i hovedsak despoter og massemordere i den helt store stil, fra Mao til Pol Pot. Slik brøt de et av Vestens siste tabuer (de lot Hitler og hans bødler være i fred), omgitt av frigjorte kultur- og salongradikalere som de mer enn noen foraktet og ønsket å distansere seg fra.

 

Om de selv ville ha grepet til våpen hvis revolusjonen hadde inntruffet? Det er et hypotetisk spørsmål, slik det kleber noe hypotetisk, noe nesten-ulykkeaktig uvirkelig og fiktivt ved hele denne revolusjonære bevegelsen, innhyllet i «dersom hvis» og «så fremt i fall» og lag på lag av illusjoner og hemmelighetskremmeri.

Særlig Kamerat Øgrim er utenkelig i rollen som geriljaleder. Han kunne hverken sykle eller gå på ski. Hans sans for det umulige og det fantastiske syntes langt mer velutviklet enn realitetssansen. Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, var han en slags sykkelekspert. Det var han som lærte folk å sykle på vannet.

 

bok@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse