Annonse
15:07 - 14. november 2013

Se og bli sett

Norges kanskje viktigste litterære aktør de siste tyve årene serverer oss 800 sider sakprosa. Da bør vi lytte.

Tankeprøver: I sine tekster vender Geir Gulliksen stadig tilbake til omverdenens definerende blikk, og blikket han selv utsetter andre for. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

På den aller siste siden i sin essaysamling Sjelens Amerika, som så dagens lys for bare noen uker siden, skriver Karl Ove Knausgård om sin forlagsredaktør Geir Gulliksen: «I mye av det redaktøren min har skrevet, finnes det en relativiserende tendens, noe antimonolittisk, antiabsolutt og likestillende, altså noe som går mot alt det jeg i min skriving lengter etter. Forskjellen er fundamental, og burde egentlig gjort det umulig, eller i alle fall vanskelig og konfliktfylt å samarbeide. Slik har det ikke vært.» Selv om den ellers så presise Knausgård ikke fremstår som fullt ut treffsikker her – mener han å si at hans egen skriving er monolittisk og absolutt? – rammer denne motsetningen noe i hvert fall jeg har erfart i møte med den gulliksenske skrivemåte: Er det plass til en «tradisjonell» leser, som deler Knausgårds tro på historiens autoritet, blant alle disse varsomt undrende setningene?

Før vi slår følge med Knausgårds karakteristikk videre inn i Gulliksens litterære tenkning, er det verdt å beskrive det konkrete verket vi nå har foran oss: I en murstein av en bok utgir han med Kan vi gjøre det igjen sin «tilnærmet samlede sakprosa». Over 779 sider gjengis 119 tekster i omvendt kronologi fra 2013 til 1989, de aller fleste av dem er trykket tidligere, i tidsskrifter, aviser og forfatterens egne essaysamlinger. Forfatterens omfattende arkiv rundes dessuten av med et intervju og et etterord, begge signert Audun Lindholm.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse