Annonse

Annonse

11:23 - 08. mai 2013

Sannheten og livet

Katherine Boos dokumentarbok lar oss se Mumbais slum gjennom beboernes egne øyne. Eller gjør den det?

Slummens perspektiv: Katherine Boo ser historiene gjennom øynene til en rekke forskjellige slumboere. Bildet er tatt etter en brann i et av Mumbais slumområder, 5. mars 2011. Foto: Danish Siddiqui/NTB Scanpix

Fortellinger fremmer empati og forståelse, lyder en populær berettigelse for litteratur, for den som trenger slikt. Og aller mest prisverdig er innlevelse i den virkelige verden der ute: Zola og Dickens’ fattigdomsskildringer, Harriet Beecher Stowes fortelling om snille onkel Tom og Upton Sinclairs fortelling om kjøttindustrien i The Jungle – alle disse bøkene bragte virkeligheten inn i stua ved å fortelle historier, ikke med statistikk og plansjer. Med 1960-tallets New Journalism – eller nyjournalistikk – fikk den realistiske romanen konkurranse av beretninger som gjorde krav på enda større grad av faktisk sannhet, og frontfigur Tom Wolfe hevdet selv at dokumentaren seilte opp som romanens naturlige arvtager.

Å skulle fortelle sannheten om andres liv er imidlertid ikke helt uproblematisk, noe vi nordmenn ble påminnet om med rettsprosessen etter Bokhandleren i Kabul. Åsne Seierstad hadde i nyjournalistisk stil beskrevet sine objekters indre liv, og påstand sto mot påstand om hvorvidt fremstillingen av Suraia Rais’ tanker var riktige. Var teksten en nedlatende outsiders diktning, med et skinn av autentisitet? Eller var tekstens innlevelse et eksempel på solid journalistisk håndverk, som ga oss tilgang til det som forties mest i Afghanistan: kvinners følelser?

 

Annonse