Annonse

Annonse

13:49 - 19. september 2013

Pepsi Max-drømmeren

Mange spør seg hvor det bestialske i Jan Roar Leikvolls romaner kommer fra. Han mener bøkene har humor. Og at han ennå ikke har skrevet sin mørkeste bok.

Isolasjon: – Et sted må man jo leve. Her slipper jeg stikke-innom-besøk. Men det holder etter fire måneder, jeg er ikke her lenger enn det, sier Jan Roar Leikvoll. Foto: Ellen Lande Gossner

– Se villfeet der oppe på myren. Jeg har alltid vært redd dem. De har hårete klover, jeg er sikker på at en dag kommer de etter meg.

Jan Roar Leikvoll smiler, men spøker ikke. Det surkler under penskoene hans på den nesten gjengrodde krøtterstien som går langs en fjellvegg og ned mot fjorden. For tre år siden økte innbyggertallet på øya Mjømna i Sogn fra 41 til 42. Bortenfor den lille trekirken står et hvitt hus med store vinduer ut mot det grå vannet. Smultronstället.

– Jeg sitter og ser, leser litt, skriver litt. Ser. Jeg forventer aldri at folk skal forstå hvorfor jeg holder til her ute. Kan ikke akkurat si at livet mitt er kult. Men jeg trenger isolasjon for å få kraft til å skrive.

Annonse