Annonse
11:27 - 30. august 2013

Norsk ordbok minutt for minutt

I 1930 begynte arbeidet med Norsk Ordbok. Nå jobber leksikografene på spreng for å rekke siste ord før 2015.

Annonse

– Dere vil vel se setelarkivet, spør prosjektleder i Norsk Ordbok, Åse Wetås.
    Morgenbladet har tatt turen til Norsk Ordboks lokaler, i den såkalte Forskningsparken ved utkanten av Universitetet i Oslo. Og selvfølgelig vil vi se setelarkivet.
    Setelarkivet er selve bankhvelvet til det norske språket. De filologiske gullbarrene utgjøres av totalt tre millioner små håndskrevne og maskinskrevne A6-lapper, 250 000 av dem med opplysninger om ord, ordformer og betydninger i norske dialekter, og resten sitater fra litterære tekster som dokumenterer bruken av ymse ord fra trykte nynorsktekster.
    Wetås blar gjennom de gulnede kartotekskortene og forteller om det overraskende funnet som har moret de ansatte underveis, nemlig hvor påfallende mange ord det finnes i det norske språket for folk som arbeider sakte, kanskje spesielt for kvinner som arbeider tregt. Kjøgle, kjonar, krut, ku-iste, kukle og knarv er bare et ørlite utdrag fra kartotekskuffene for k. På p finner vi både pot og pon og adjektivet pøyrut om det samme. En pot arbeider altså pøyrut.
    Disse lappene har flere generasjoner Norsk Ordbok-redaktører eller frivillige samlet inn og arkivert for å lage et vitenskapelig og etterprøvbart grunnlagsmateriale for en ordbok, som skal dekke hele den historiske og geografiske spennvidden i «det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet».
    – Denne språksamlingen er for språket det samme som Statistisk Sentralbyrå er på andre samfunnsområder, skryter Wetås, og lar oss bla og lete i de tre millioner lappene.
    – Men det gir et feil inntrykk av hvordan vi jobber i dag, altså. Nå er alt digitalisert og blir redigert i et avansert dataprogram, legger hun raskt til.
    Og det er langt mellom kjøgler og kjonarar blant de ansatte ved Norsk Ordbok. Det sørger prosjektleder Wetås for. Skal gigantverket bli ferdig som lovet ved utgangen av neste år, har de ingen tid å miste.

Ting tar tid. At store forsknings- og dokumentasjonsprosjekter tar tid, er allment kjent. 85 år fra oppstart til avslutning hører likevel til blant unntakene: I 1929 vedtok Stortinget å støtte arbeidet med å lage Norsk Ordbok, året etter var en liten redaksjons- og sekretærstab i gang under Samlagets ledelse, som en komplettering av det arbeidet Ivar Aasen startet da han i 1841 la ut på den første av sine 4000 kilometers ordinnsamlinger. Aasens andre ordbok endte med 45 000 oppslagsord, men Norsk Ordbok hadde større ambisjoner. Og flere folk.
    550 frivillige medarbeidere meldte seg på 1930-tallet og samlet og registrerte og forklarte dialektord fra hele landet. En fagredaksjon sorterte og analyserte og valgte ut, og etter knappe 36 års arbeid var det første bindet av Norsk Ordbok klart, bindet «a–doktrinær».
    – 36 år på ett bind, det var ikke veldig raskt?
    – Jo, men dette er ting som tar tid. Det er tidkrevende arbeid. Den store svenske dokumentasjonsordboken ble påbegynt på 1890-tallet og skal ferdigstilles i 2017. Til gjengjeld blir den på 37 bind, forteller Wetås.

Aldri kjedelig. I det hellige setelarkivet finnes noen åpne hull. Arkivskuffen «v-vakarøykt» er vekke. Men betryggende markert med at den befinner seg på redaktør Olaf Almenningens kontorpult. Det er altså fortsatt noen leksikografer som liker å holde de fysiske setlane i hånda når de jobber. Vi får lov å forstyrre Almenningen i fem minutt, vel vitende om at disse fem minuttene kan bli skjebnesvangre når prosjektet skal inn i sluttfasen neste år. Vi finner Almenningen tre etasjer lenger opp, krumbøyd over tastaturet, 56 linjer inn i artikkelen om vad. Og vi kan ikke la være å spørre om han ikke går drittlei jobben av og til:
    – Nei, nei, nei. Aldri, insisterer Almenningen.
    – Ofte når jeg går hjem fra jobb, blir jeg gående og gruble på et ord jeg har puslet med på dagen.
    Og slik har Almenningen gått og grublet siden han i 1987 ble tilknyttet prosjektet. Nå er han blitt så erfaren og husvarm at han kan få tildelt ønskeord innimellom oppdragsordene. Både smalahove og målmann tilfalt vossingen, nynorskforkjemperen og den gamle fotballkeeperen Olaf Almenningen.
    – I målmannartikkelen fikk jeg sneket inn litt om fotball. Det var artig.
    – I artikkelen om skit demonstreres ordbruken med sitatet «då den første skiten splæsja ned i vatnet, fikk eg kaldt vatn opp i rompa». Prøver dere å være vittige i artiklene?
    – Nei, ikke nødvendigvis, men vi ønsker å finne så gode sitat som mulig.
    – Hva er favorittordene dine?
    – Huff, det er så mange. Men jeg liker veldig godt disse østlandske adjektivene på -al, som breial. Det er litt fotball- og ishockeyspråk. Men mange av disse er nyord som er blitt registrert for sent til å komme med i de første bindene.
    – Blir det rart når dere snart er ferdige?
    – Ja, det kommer til å bli et veldig tomrom. Vi må få til en eller annen form for videreføring, det er superviktig. Om vi først skal ha en kulturpolitikk, kan det ikke tenkes noe viktigere enn dette.

Legendene. Helt enig, sier vi høflig, og lister oss raskt ut av Almenningens kontor i frykt for å ha gjort varig skade på vad-artikkelen, og stumper inn i en enda mer erfaren redaktør, selveste hovedredaktør Dagfinn Worren, som begynte i Norsk Ordbok i 1978, med gubbe og gud som debutord. 35 år og noen tusen oppslagsord senere, synes han det var en merkelig debutoppgave å pålegge en fersk redaktør.
    – Å begynne med gud var en merkelig start. Rett nok har jeg aldri fått kritikk eller tilbakemelding på den artikkelen, sier Worren.
    Worren er siden den gang blitt en legende i Norsk Ordbok, men mener selv ingen rager høyere på den interne legende-listen enn leksikograf Gunnar Pedersen, som sammen med Alf Hellevik drev ordbokarbeidet i en mannsalder, og er den enkeltredaktøren som har skrevet flest artikler.
    – De som kjente Gunnar Pedersen godt, har karakterisert ham som veldig kjedelig. Og det er nok en viktig egenskap for en leksikograf. Man må ha evnen til å ha et kjedelig liv, man må kunne sitte med det samme år ut og år inn. Samtidig må en selvfølgelig være nysgjerrig. En må ha evnen til å ha det tilsynelatende kjedelig. For hvert eneste vesle ord er en verden i seg selv og kan knyttes opp mot andre verdener, forteller Worren.
    Gunnar Pedersen var dessuten godt gift, heller ingen ulempe for en ordbokredaktør, selv om salige Ivar Aasen klarte seg helt greit uten:
    – Både Hellevik og Pedersen brukte konene som sekretærer, noe som var ganske vanlig ved universitetene den gangen. Fru Hellevik og Fru Pedersen fungerte som maskinskrivere, og i praksis korrekturlesere, som også ivaretok andre viktige støttefunksjoner og inngikk i det navnløse og utellelige korpset av idealister som har produsert bokverket, forteller Worren.

Profesjonalisering. Mens ekteparene Hellevik og Pedersen drev ordboken, ble prosjektet gradvis profesjonalisert. Fra 1972 ble prosjektet løsrevet fra Samlaget og lagt inn under Universitetet i Oslo, og allerede i 1978 kom bind 2: «dokument–flusken», og 16 år seinere bind 3: «flusker–gigla». Men med tre bind på 64 år, ville det ta flere hundre år å fullføre prosjektet. De mest regnekyndige av filologene begynte å bekymre seg for fremdriften.
    I år 2000 tok derfor Samlagsdirektør Audun Heskestad grep. En styringsgruppe ble satt ned, den nyavgåtte Sp-statssekretæren Steinulf Tungesvik ble kapret og plassert sammen med leksikografene på universitetet, med ett mandat: Lag en rapport som dokumenterer hvordan og til hvilken pris Norsk Ordbok kan bli ferdigstilt til Grunnlovsjubileet i 2014.
    Tungesvik observerte hvordan leksikografene gikk frem og tilbake mellom ulike kartotekkortsamlinger, som om datamaskiner fortsatt var noe Bing og Bringsværd drømte om; han dro på studiereiser til utenlandske ordbokprosjekter og laget en detaljert rapport for hvordan prosjektet kunne moderniseres, opptrappes og fullføres på 14 år.
    – Ut fra et anslag på hvilken effektivitet man kunne oppnå, hvor langt det var igjen i alfabetet og hvor mange år det var til 2014, satte vi opp et behov for stillinger og foreslo en ny organisering slik at det ble et tidsbegrenset prosjekt, og anslo hvor mye det ville koste. Dette la vi frem for daværende kulturminister Ellen Horn. Og hun tente straks på prosjektet og innså at dette var viktig og fikk det inn i statsbudsjettet allerede samme høst, forteller Tungesvik.
    Siden den gang har alle hennes etterfølgere i kulturministerstolen fulgt opp støtteplanen, og ordbøkene har kommet nøyaktig etter Tungesviks oppsatte plan: Kulturdepartementet har bevilget 150 millioner i lønnsmidler for perioden 2002 til 2014 og staben er blitt bygget opp fra åtte til 33-34 årsverk.
    Og prosjektleder Åse Wetås’ viktigste jobb er hele tiden å overvåke fremdriften, dag for dag. Om internett tas ned en time for teknisk oppgradering, og 34 leksikografer må ta en times arbeidspause, forsvinner et helt ukeverk i Wetås’ verden. Hun tvinger derfor IT-ansatte til å jobbe om natten, og har eksakte forventninger til den daglige linjeproduksjon per redaktør.
    – Jeg måler linjeproduksjonen fortløpende fra måned til måned. Her er for eksempel oversikten over produksjonen i juli, viser Wetås.
    – Juli? Har dere ikke sommerferie?
    – Jo, i en ideell verden skulle vi hatt det, men det er mange som har vært på jobb i juli i år, og vi har produsert 41,56 sider til bind 12 denne måneden. Det var en veldig god måned, i forhold til forventet produksjon i ferietiden. Vi leverte bind 11 til trykk før ferien. Det går alltid raskere idet en starter på et nytt bind med en blank manusbunke, forklarer Wetås.

Den gule flekken. Et nytt bind er kommet hver 15. måned fra 2005. De få, men trofaste abonnentene har stadig måttet sjekke postkassen. I 2005 kom «harm–jåttut», i 2007 kom «k–kåvå» og i 2008 «l–mugetuft».
    – Mugetuft?
    – Å, det er et fint ord. Det er den gule flekken som blir igjen på gresset når en dunge høy blir flyttet. Alle som har ligget i telt i et døgn eller to, har laget seg en mugetuft, forklarer Wetås.
    Om få uker kommer bind 11, som har fått den salgsvennlige tittelen «stø–tåvrut», og på nyåret 2015 skal prosjektet i havn, med det aller, aller siste bindet, som ennå er navnløst og hemmelig og såvidt påbegynt.
    – Det var ikke alle som trodde vi skulle lykkes. Det er ikke alltid slike store humanistiske forskningsprosjekter holder tidsplanen. Forutsetningen var at hele grunnmaterialet ble gjennomdigitalisert og at vi fikk laget en ny digital redigeringsplattform. Vi fikk et program som hevet kvaliteten på arbeidet, som eliminerte feil og fjernet behovet for tidkrevende etterarbeid, forklarer Wetås.

Usikker fremtid. Forutsetningen for at Norsk Ordbok lykkes med den oppjusterte produksjonstakten fra 2002, var altså overgangen til det som fortsatt omtales som «dataalderen» i den leksikografiske sjargongen. Ordboksfaget med kryssreferanser og henvisninger til målføresetlar og det nynorske tekstkorpuset, var som skapt for den digitale verden.
    Men samtidig er digitalisering selve akilleshælen til det 84 år gamle prosjektet. De eldste bindene, A-H, er nemlig skrevet før det store EDB-gjennombruddet og er ikke digitalt tilgjengelige. Søker man i ordboken på nett i dette bokstavstrekket, får man ingen treff. Og om disse bindene noen gang blir digitalisert og i hvilken grad ordboksprosjektet blir videreført, videreutviklet og oppdatert, er ennå helt i det blå. Eller i det blå-blå. Eller i det rødgrønne.
    – Vi er en tidsavgrenset prosjektorganisering som blir lagt ned i 2015. Etter det er det opp til Kulturdepartementet og Universitetet i Oslo hva som skal skje med oss, forklarer Wetås.
    – Men vil det ikke være absurd å legge det ned?
    – Jo, fra et faglig perspektiv synes jeg det ville være synd å ikke gjøre jobben ferdig. Hele ordboken må bli digitalt tilgjengelig, og arbeidet må videreføres. Når bokstavstrekket A-H ikke er tilgjengelig, er det også mange typer søk, blant annet tematiske søk, som ikke blir mulig, sier Wetås.

Siste ord. Også innholdsmessig trenger verket kontinuerlig oppdatering. Språket forandrer seg mye på 84 år. Oppslagsordene bil og datamaskin hadde ikke hatt vondt av en liten oppdatering.
    Steinulf Tungesvik, mannen bak opptrappingsplanen i 2000, mener det er helt nødvendig med en videreføring:
    – Bindene A-H må redigeres på nytt, med nye ord som skal inn og gamle som skal ut, og deretter publiseres på nytt. Og alt må bli søkbart på nett. Om man ikke kan søke på bokstavstrekket A-H på internett, blir det ganske dumt, for å si det forsiktig. Det er veldig synlig for Kulturdepartementet og alle ordbokbrukere og alle språkvenner at det må skje, fastslår Tungesvik.
    – Men forstår Olemic Thommessen og Ib Thomsen – kulturpolitiske talsmenn for Høyre og Frp – det?
    – Hehe, det er en annen skål, så det er bra de skal få fortsette i opposisjon. Men Høyre har også støttet ordboksprosjektet de årene de har sittet i regjering, og med det følger en opplagt forpliktelse om å ta prosjektet helt i mål. Også av samfunnsøkonomiske grunner. Bruker man 150 millioner på et hus som ikke blir ferdig, så investerer man de siste millionene som trengs.
    – Har ikke bokmålsfolket rett på en like stor ordbok nå?
    – Jo, absolutt, selv om den ikke kan bli like stor, fordi ordtilfanget er mye mindre. Nynorskboken dekker jo også dialektene og dette illustrerer hvor den språklige rikdommen finnes på norsk. Så en bokmålsordbok vil bli et billigere prosjekt, men absolutt noe man bør satse på. Da kan man også benytte den store leksikografi-kompetansen som er bygget opp gjennom dette prosjektet, sier Tungesvik.
    Foreløpig er det ikke helt sikkert hva som blir det siste oppslagsordet i bokverket, men en sniktitt i kartoteket til Dagfinn Worren kan tyde på at adjektivet åværug får æren. Åværug betyr blant annet nettopp «uhuga på å gjera noko».
    84 års slit fra over 1000 frivillige, og tolv bind leksikografisk europeisk forskningshistorie, kan altså ende opp med et begrep for arbeidsvegring. Er det fortsatt noen som tror leksikografi er kjedelig?

alf@morgenbladet.no

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.