Annonse
11:27 - 30. august 2013

Norsk ordbok minutt for minutt

I 1930 begynte arbeidet med Norsk Ordbok. Nå jobber leksikografene på spreng for å rekke siste ord før 2015.

Kukle og knarv: Prosjektleder Åse Wetås forteller at redaksjonen har funnet påfallende mange ord for folk, ikke minst kvinner, som arbeider sakte. Kjøgle, kjonar, krut, ku-iste, kukle og knarv er bare et ørlite utvalg fra kartokekskuffene for k.
Annonse

– Dere vil vel se setelarkivet, spør prosjektleder i Norsk Ordbok, Åse Wetås.
Morgenbladet har tatt turen til Norsk Ordboks lokaler, i den såkalte Forskningsparken ved utkanten av Universitetet i Oslo. Og selvfølgelig vil vi se setelarkivet.
Setelarkivet er selve bankhvelvet til det norske språket. De filologiske gullbarrene utgjøres av totalt tre millioner små håndskrevne og maskinskrevne A6-lapper, 250 000 av dem med opplysninger om ord, ordformer og betydninger i norske dialekter, og resten sitater fra litterære tekster som dokumenterer bruken av ymse ord fra trykte nynorsktekster.
Wetås blar gjennom de gulnede kartotekskortene og forteller om det overraskende funnet som har moret de ansatte underveis, nemlig hvor påfallende mange ord det finnes i det norske språket for folk som arbeider sakte, kanskje spesielt for kvinner som arbeider tregt. Kjøgle, kjonar, krut, ku-iste, kukle og knarv er bare et ørlite utdrag fra kartotekskuffene for k. På p finner vi både pot og pon og adjektivet pøyrut om det samme. En pot arbeider altså pøyrut.
Disse lappene har flere generasjoner Norsk Ordbok-redaktører eller frivillige samlet inn og arkivert for å lage et vitenskapelig og etterprøvbart grunnlagsmateriale for en ordbok, som skal dekke hele den historiske og geografiske spennvidden i «det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet».
– Denne språksamlingen er for språket det samme som Statistisk Sentralbyrå er på andre samfunnsområder, skryter Wetås, og lar oss bla og lete i de tre millioner lappene.
– Men det gir et feil inntrykk av hvordan vi jobber i dag, altså. Nå er alt digitalisert og blir redigert i et avansert dataprogram, legger hun raskt til.
Og det er langt mellom kjøgler og kjonarar blant de ansatte ved Norsk Ordbok. Det sørger prosjektleder Wetås for. Skal gigantverket bli ferdig som lovet ved utgangen av neste år, har de ingen tid å miste.


Ting tar tid. At store forsknings- og dokumentasjonsprosjekter tar tid, er allment kjent. 85 år fra oppstart til avslutning hører likevel til blant unntakene: I 1929 vedtok Stortinget å støtte arbeidet med å lage Norsk Ordbok, året etter var en liten redaksjons- og sekretærstab i gang under Samlagets ledelse, som en komplettering av det arbeidet Ivar Aasen startet da han i 1841 la ut på den første av sine 4000 kilometers ordinnsamlinger. Aasens andre ordbok endte med 45 000 oppslagsord, men Norsk Ordbok hadde større ambisjoner. Og flere folk.
550 frivillige medarbeidere meldte seg på 1930-tallet og samlet og registrerte og forklarte dialektord fra hele landet. En fagredaksjon sorterte og analyserte og valgte ut, og etter knappe 36 års arbeid var det første bindet av Norsk Ordbok klart, bindet «a–doktrinær».

– 36 år på ett bind, det var ikke veldig raskt?
– Jo, men dette er ting som tar tid. Det er tidkrevende arbeid. Den store svenske dokumentasjonsordboken ble påbegynt på 1890-tallet og skal ferdigstilles i 2017. Til gjengjeld blir den på 37 bind, forteller Wetås.


Aldri kjedelig. I det hellige setelarkivet finnes noen åpne hull. Arkivskuffen «v-vakarøykt» er vekke. Men betryggende markert med at den befinner seg på redaktør Olaf Almenningens kontorpult. Det er altså fortsatt noen leksikografer som liker å holde de fysiske setlane i hånda når de jobber. Vi får lov å forstyrre Almenningen i fem minutt, vel vitende om at disse fem minuttene kan bli skjebnesvangre når prosjektet skal inn i sluttfasen neste år. Vi finner Almenningen tre etasjer lenger opp, krumbøyd over tastaturet, 56 linjer inn i artikkelen om vad. Og vi kan ikke la være å spørre om han ikke går drittlei jobben av og til:

– Nei, nei, nei. Aldri, insisterer Almenningen.
– Ofte når jeg går hjem fra jobb, blir jeg gående og gruble på et ord jeg har puslet med på dagen.
Og slik har Almenningen gått og grublet siden han i 1987 ble tilknyttet prosjektet. Nå er han blitt så erfaren og husvarm at han kan få tildelt ønskeord innimellom oppdragsordene. Både smalahove og målmann tilfalt vossingen, nynorskforkjemperen og den gamle fotballkeeperen Olaf Almenningen.
– I målmannartikkelen fikk jeg sneket inn litt om fotball. Det var artig.
– I artikkelen om skit demonstreres ordbruken med sitatet «då den første skiten splæsja ned i vatnet, fikk eg kaldt vatn opp i rompa». Prøver dere å være vittige i artiklene?
– Nei, ikke nødvendigvis, men vi ønsker å finne så gode sitat som mulig.
– Hva er favorittordene dine?
– Huff, det er så mange. Men jeg liker veldig godt disse østlandske adjektivene på -al, som breial. Det er litt fotball- og ishockeyspråk. Men mange av disse er nyord som er blitt registrert for sent til å komme med i de første bindene.
– Blir det rart når dere snart er ferdige?
– Ja, det kommer til å bli et veldig tomrom. Vi må få til en eller annen form for videreføring, det er superviktig. Om vi først skal ha en kulturpolitikk, kan det ikke tenkes noe viktigere enn dette.


Legendene. Helt enig, sier vi høflig, og lister oss raskt ut av Almenningens kontor i frykt for å ha gjort varig skade på vad-artikkelen, og stumper inn i en enda mer erfaren redaktør, selveste hovedredaktør Dagfinn Worren, som begynte i Norsk Ordbok i 1978, med gubbe og gud som debutord. 35 år og noen tusen oppslagsord senere, synes han det var en merkelig debutoppgave å pålegge en fersk redaktør.
– Å begynne med gud var en merkelig start. Rett nok har jeg aldri fått kritikk eller tilbakemelding på den artikkelen, sier Worren.
Worren er siden den gang blitt en legende i Norsk Ordbok, men mener selv ingen rager høyere på den interne legende-listen enn leksikograf Gunnar Pedersen, som sammen med Alf Hellevik drev ordbokarbeidet i en mannsalder, og er den enkeltredaktøren som har skrevet flest artikler.
– De som kjente Gunnar Pedersen godt, har karakterisert ham som veldig kjedelig. Og det er nok en viktig egenskap for en leksikograf. Man må ha evnen til å ha et kjedelig liv, man må kunne sitte med det samme år ut og år inn. Samtidig må en selvfølgelig være nysgjerrig. En må ha evnen til å ha det tilsynelatende kjedelig. For hvert eneste vesle ord er en verden i seg selv og kan knyttes opp mot andre verdener, forteller Worren.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse