Annonse
15:30 - 12. september 2013

Livet på landet

I Sivert N. Nesbøs debutroman er det mørkt og kaldt, både i skogen og mellom menneskene.

Annonse

Jeg husker en vinter for ti-tolv år siden, jeg var på fjellet sammen med hun som da var kjæresten min, og vi gikk oss en sen kveldstur. Det var iskaldt og pusten laget sprakende lyder. Stjernene var klare, fjerne og fremmede. Langs en gårdsvei, på den helt tørre snøen, minnes jeg at jeg for første og kanskje eneste gang opplevde hvordan den tilsynelatende urørte naturen – i mørket, blant ruvende, frostdekte trær – kan virke som en helt annen verden, som om den er gjort av et annet kosmisk materiale enn bygninger og gater i byen.

I åpningen av Sivert N. Nesbøs debutroman Skårgangar står odelsgutten Johannes og ser på faren som er ute og kjører slåmaskin. Han faller i tanker: «Medan eg stod i mørket nedanfor låven begynte eg å tenkje på det lilla lyset pappa fortalde at bestefar hadde sett over haugen ein gong. Det hadde visst sveva i nattestilla som ein flamme, liksom roleg bølgjande over steinane. Han hadde ikkje hatt mot til å våge seg nærare frå der han stod, men slik han fortalde det hadde han stått og sett ei lang stund, og lyset hadde ikkje veke. Var det slikt som oppheldt pappa ute på bøen no?» Selv om Skårgangar for en stor del handler om det konkrete livet på gården til Johannes, i tiden før og etter at faren hans dør, lurer liksom spørsmålet under: Vet skogene mer enn gatelyktene, åkermarkene mer enn byparkene?

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse