14:27 - 08. mars 2013

Guelfer og ghibelliner

Trekken fra avgrunnen ved vitneboksen står ut fra sidene. Forsøkene på å koble terroristen til ulike litterære og filosofiske verk blir likevel litt for uforpliktende i en ny bok med opptegnelser fra rettssal 250.

Under den ti uker lange rettssaken mot Anders Behring Breivik i fjor vår syntes norsk offentlighet å nærme seg en tilstand av redaksjonell massepsykose. I nær sagt alle de toneangivende mediene ble det referert en jevn strøm av ansiktsuttrykk, stemme og mimikk fra rettssal 250 i Oslo tinghus. Ikke siden Josef Fritzl preget forsidene har norske medier vært like opphengt i forbryterens ansikt. Hva var det som foregikk?

 

Typelære. Den vitenskapelige læren om at det finnes en stabil relasjon mellom en persons ytre fremtoning og indre livsverden ble lenge praktisert under navnet «fysiognomi». På slutten av 1700-tallet eksellerte den sveitsiske forfatteren og kirkelederen Johann Kaspar Lavater med sine detaljerte studier av ansiktet og kroppens forhold til sjelen. Verket Physiognomische Fragmente utkom i fire bind i perioden 1775–78, og ble raskt til en europeisk bestselger, omfavnet av blant annet Goethe og Alexander von Humboldt. Fysiognomiske karaktertegninger ble deretter ytterligere popularisert gjennom verkene til romanforfattere som Charles Dickens og Honoré de Balzac. Lavater er for ettertiden blitt regnet som en foregangsmann i utviklingen av moderne personlighetspsykologi.

Annonse