15:07 - 17. januar 2013

Gode lysforhold

Gjendiktninger fra fransk er for første gang blitt viktigere enn fra amerikansk.

Da Rune Christiansen og Espen Stueland i 1996 la frem en statusrapport om norske gjendiktninger fra fransk, var stemningen ganske laber: «Historia om norsk formidling av fransk poesi», skrev de, «er brokete, springende, avbrutte samleier, tilfeldige kontakter, manglende kontrakter» (Vagant 2/1996). Ulikt det man så i Sverige, fantes det ikke norske forfattere eller oversettere som var villige til å påta seg en større formidlerrolle. Resultatet var at ingen av de nålevende poetene, de som fra og med 1970-tallet hadde vært med på å gi innhold til merkelapper som «negativ modernitet», «hvit poesi» og «bokstavelighet», var representert på norsk.

Selv om Stueland og Christiansen nok var litt raske med å sette likhetstegn mellom de foreliggende norske oversettelsene og et utvidet surrealismebegrep, er det lett å se at de langt på vei hadde rett når det gjaldt manglende oppdatering. Franskspråklig poesi i bokform var på dette tidspunktet ensbetydende med moderne poeter som René Char, Henri Michaux og Francis Ponge, mens yngre navn som Anne-Marie Albiach, Emmanuel Hocquard og Pierre Alferi forble henvist til små oppføringer i oversiktsverk som Poetisk modernisme (1995). 

 

Annonse