Annonse

Annonse

13:25 - 30. mai 2013

For mye sosiologi

Kultursosiologien skulle lære oss å avkle makt og statushierarkier. I stedet har den skapt en livsstil der vi alle konkurrerer om å markere den riktige, men ikke for riktige smaken.

Illustrasjon: Kristoffer Jensen

ESSAY

Vi lever i en tid der smakssosiologi er allemannseie. Tenk på første gang du var på en fest og hørte noen si «kulturell kapital», sånn i forbifarten, og da gjerne om andres fåfengte jakt på den. Eller første gang du hørte noen snakke varmt om å «det kulturelle feltet», eller bruke ord som forhandling eller posisjonering i en diskusjon om en høyt verdsatt kulturprodusents karriere. (Det er jo alltid karrierer, aldri enkeltverk, som er oppe til vurdering.) Du trodde kanskje disse menneskene jobbet i bank og snakket om oppkjøp og sammenslåinger, men neida! – de hadde litteratur hovedfag alle sammen. Så begynte New York Magazine å trykke grafiske oversikter over endringer i smak og preferanser på baksiden hver uke, direkte inspirert av Pierre Bourdieus diagrammer over maktfelt. I dag er få ting mindre omstridt enn forestillingen om at kunst i hovedsak er uttrykk for klasse- og statushierarkier, mens det den måtte ha av estetisk verdi er blitt sekundært.

Utbredelsen av sosiologisk tankegods har skapt en sosiologisk levemåte – en måte å se og tenke på som er konstruert for å kunne praktisere og samtidig unnslippe den stadige avmystifiseringen sosiologien krever. Å se på kunst som et produkt, som gjenstander, heller enn verk, er blitt progressivt (altså bra, i motsetning til elitistisk, altså dårlig). Den ene dagen bør man lovprise en regissør som Terrence Malick, som er høyere middelkultur, for så liksom å sjokkere omverdenen med høylytt forsvar av Transformers: Dark of the Moon den neste. Å sogne til venstresiden er altfor ofte ensbetydende med en daglig kamp for å unngå bli stemplet som «snobb». Den sosiologiske levemåten betyr å verdsette verk eller grupper vi tror kan redefinere strukturer som er ekskluderende eller undertrykkende – eller strukturer som føles undertrykkende fordi de er ekskluderende. Og likevel, tross denne stadige redefineringen, ser den underliggende sosiale strukturen ut til å forbli uendret; tanken på at alt er et spill blir vanskeligere og vanskeligere å kvitte seg med.

HER !

Annonse