Annonse
12:47 - 05. desember 2013

Et skranglende kor av teorier

Nils Christian Moe-Repstad leverer et sterkt argument for at poesien ikke må være enkel eller hverdagslig for å sette ild i leseren.

Dikter på erfaring: Man pådrar seg neppe historisk-biografisk lyskestrekk om man antyder at gutten på omslaget til Nils Christian Moe-Repstads nye bok har likhetstrekk med forfatteren, skriver vår anmelder. Foto: André Løyning
Annonse

I litteraturen hevdes det ofte at vi er fremmede for kroppene våre og for naturen rundt oss. Døden har vi gjemt bort, dritten snakker vi ikke om, seksualiteten utspiller seg på uplettede, hvite laken og formidles gjennom tv- og dataskjermer med forskjønnende filtre. At det tyvende århundrets kultur har fordrevet urenheten, eller «det naturlige», fra den offentlige sfæren er nok sant, men i mine øyne er den eksistensielle konsekvensen av en slik erkjennelse mer uklar. Skal jeg være naturlig?

 

Ulykke. Jeg tenker så å si aldri på blodet som strømmer i meg, de forgjengelige cellene jeg består av eller benpipenes skjørhet. Av min egen kroppslighet, sårbarhet og dødelighet forstår jeg lite, til tross for regelmessige øyeblikk av gruelig angst for mørket som venter oss alle. Kløften mellom min selvforståelse og den naturen jeg utgjør som menneske, virker avgrunnsdyp.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse