Annonse
14:08 - 19. september 2013

En ludditts bekjennelser

Våre mest levende debatter flyttes fra avisene til Facebook-vegger og Twitter-tråder. Men tenker vi nok over hvem som eier offentlighetens nye arenaer?

Annonse

En av vårens mest omtalte og mytomane debutanter, Frode Saugestad, skrev for noen uker siden et innlegg i Aftenposten hvor han gikk i rette med sine kritikere. Jeg har alltid satt stor pris på dette, stridsvillige forfattere som ikke står tause overfor reaksjonene verkene deres avstedkommer: Bare slik kan den litterære samtalen få flukt, ved at uenighet artikuleres og vi som deltar våger å innta tydelige posisjoner. Noen dager senere svarte Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i en aviskommentar, og det kom meg for øre at debatten fortsatte blant kritikere og lesere. Hvor kan jeg lese dette etterspillet, spurte jeg en god venninne. På Facebook, svarte hun.

Stadig oftere får jeg dette til svar, at diskusjoner i etterkant av kronikker, anmeldelser, debattinnlegg og lederartikler foregår på Mark Zuckerbergs velsmurte, kaliforniske agora. Til dels er vel dette en naturlig forskyvning, eller kanskje utvidelse, av kafésamtalene hvor mer eller mindre likesinnede deler begeistring eller invektiver etter å ha lest noe i en avis eller et tidsskrift. Dessuten har selv de mest innbitte nostalgikerne blant oss omfavnet alle de skinnende, eplepregede dingsene som gjør lesing, skriving og utveksling av kjappe replikker så utrolig mye enklere. Med Ipaden min leser jeg bøker, noterer i margen, hiver sitater ut på Twitter i et bankende – og for andre sikkert trettende – kjør.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse