12:04 - 29. november 2013

Den fruktbare tilbaketrekningen

Arne Melbergs Essayet er langt fra noe mausoleum over en utdødd tankeform.

Enhver bok man holder mellom hendene tenderer både mot å flyte ut og fortette seg. De enkelte delene besitter sjelden den samme energien, som snarere stiger og synker, bølger fram og tilbake. Det er lett å tenke seg at essayistikken, med sin kompakte sammenstilling av uensartede deler, har gjort denne rørligheten til sitt fremste kjennetegn. Måten ulike nivåer og betydninger støter inn i hverandre på, gir det en kinetisk kraft som minner om poesien. Samtidig har vi for vane å lese noe mer sakssvarende inn i essayet. 

Men hva gjør man med en hel samling essays, holdt sammen mellom to permer? Spørsmålet melder seg under lesningen av Arne Melbergs antologi Essayet, som i tillegg til utvalgte essays fra Montaigne til i dag inneholder redaktørens kommentarer og tanker om sjangeren. Enklere blir det ikke av at alle tekstene i boken er eksemplariske essays, utvalgt for sine særskilte sjangertrekk som både forandrer seg og viser utholdenhet opp gjennom århundrene. Er det likevel mulig å sette fingeren på steder der kjennetegnene trer tydeligere fram – punktet der «tingene blir form», som Georg Lukács mente var essayets viktigste trekk?

 

Annonse