Annonse

Annonse

13:28 - 30. mai 2013

Cowboy og bourdieuaner

Spillet er over. Bourdieu er blitt pop-sosiologi. Det var bare et luftslott. Harald Eia har talt.

Stor inflytelse: Sosiologen Pierre Bourdieu. Foto/illustrasjon: NTB Scanpix/Kristoffer Nilsen
Pop-sosiologi er latskapssosiologi for folk med raske hoder. Harald Eia, eks-bourdieuaner

Smaken er som baken. Klassedelt og utdebattert. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) er for lengst blitt en av verdens mest innflytelsesrike tenkere. Bourdieu viste hvordan våre estetiske preferanser er styrt av klassetilhørighet og sosial plassering, og at forskjellene mellom klassene opprettholdes ved at de med kulturell kapital effektivt sikrer at deres smak er eksklusiv. Hovedverket hans Distinksjonen kom ut allerede i 1979 i Frankrike, og på 1990-tallet ble teorien allment tankegods blant norske sosiologistudenter. Kjetil Rolness brakte bourdieuske smaksanalyser ut til folket gjennom boken Vulgær og vidunderlig. Og Harald Eia slo seg opp som komiker og medieyndling, mens han fortsatt var blant Norges ivrigste bourdieuanere. Men nå er det slutt.

Harald Eia møter Morgenbladet på kafé på Sagene, i strøket der den legendariske Oslo-losen pleide å banke inn tvilsom lokalhistorie i ignorante kafégjester. Og Eia er væpnet til tennene. I vesken har han mac med notater og statistiske søk på omtalen av Bourdieu i norske aviser. På bordet slenger han en Moleskine notatbok, med nedskriblede ideer og resonnementer. Og i bakhånd har han amerikansk referanselitteratur som han skal trekke frem når han får bruk for den.

Han har snakket i under ett minutt før han må fiske frem penn og papir og tegne formiddagens første plansje. Og alle rekvisittene skal underbygge det samme poenget: Bourdieus teorier er et luftslott! Besnærende, men feil! Sier Eia og gliser.

 

Blander nivå. Vi lar Eia vente og spoler litt tilbake. Utgangspunktet for ønsket om å nøste i Bourdieus status i norsk kulturliv er Marco Roths essay som er trykket på de foregående sidene. Her hevdes det at Bourdieus sosiologi har ført til en sosiologisk levemåte, der en hele tiden må passe på å vise omverdenen at en liker både høyt og lavt, og der kunst og litteratur oftere analyseres som utslag av system og strategier enn som selvstendige verk.

Teksten er på forhånd sendt til sentrale Bourdieu-forskere i Norge, som effektivt kan avkrefte alle påstandene.

Karl-Fredrik Tangen for eksempel, samfunnsgeograf, foreleser ved Markedshøyskolen og tidligere reklamemann, er ikke enig:

– Teksten blander sammen nivåene, den forveksler samfunnet generelt med noen små miljøer. I samfunnet har for eksempel psykologi og økonomi, og kombinasjonen dem imellom, mye sterkere innflytelse enn sosiologi.

Den svenskfødte sosiologiprofessoren ved Universitetet i Stavanger, Lennart Rosenlund, er også overrasket over virkelighetsbeskrivelsen i artikkelen:

– Denne teksten fremstiller det som om bourdieusk sosiologi skulle være en dominerende posisjon. Det er mulig det er slik i noen avgrensede fagmiljøer i Amerika, men generelt er ikke det min oppfatning. Fremstiller man virkeligheten feil for å vinne et poeng, da er det foul play.

 

Leken middelklasse. Ok, bourdieuanere, så har ikke denne amerikanske cowboyen overbevist dere helt. Men om ikke folk flest har lest Distinksjonen i fillebiter, må vel noe ha skjedd på veien, fra den gangen kultursosiologi var et internt begrep for noen få profesjonelle sosiologer til begrepet ble lunsjtema nummer én i kultureliteskravleklassen. Forskningen til nettopp Lennart Rosenlund og en rykende fersk doktorgrad ved Universitetet i Bergen kan gi oss noen hint.

I 2001 disputerte Lennart Rosenlund på en sosiologisk avhandling om befolkningen i Stavanger. Rosenlund hadde distribuert et spørreskjema som kartla sammenhenger mellom smak og preferanser og inntekt og utdanning og andre variabler. Han spurte blant annet hva folk ville foretrekke: to Flax-lodd eller en roman av Kjartan Fløgstad? Basert på det innsamlede materialet kartla han i detalj det sosiale rommet i Stavanger, i tråd med bourdieusk sosiologi. Resultatene ble oppfattet som oppsiktsvekkende og nesten komiske i sin determinisme. Korrelasjoner mellom bart, inntekt og rot i hjemmet var blant funnene som ble referert i landets aviser.

I dag vet de fleste norske avislesere at det finnes slike sammenhenger, nettavisene florerer av pop-sosiologiske saker om sammenheng mellom hva du kaller barna dine og om du liker friluftsliv. Og da den bergensbaserte sosiologen Vegard Jarness forrige fredag disputerte på en avhandling som skulle oppdatere Rosenlunds undersøkelser ved igjen å kartlegge Stavanger-befolkningens kulturelle og estetiske preferanser, kunne han selv vise til informanter som siterte Bourdieu når de fortalte om sin smak.

På 1990-tallet lot folk seg sjokkere over sammenhengen mellom bartepryd og musikksmak. I 2013 kjenner mange av informantene teorien bak analysene.

– En del av informantene ser at de er med i et spill, et distinksjonsspill, og de forholder seg nokså lekent til tidligere skillelinjer mellom høykultur og lavkultur, forteller Jarness på telefon fra Bergen i disputas-innspurten:

– Og denne refleksiviteten og lekenheten og oppmerksomheten om kulturelle skillelinjer var definitivt mest fremtredende blant dem med høyest utdannelse, journalister og kulturprodusenter og andre. Enkelte av dem refererte direkte til Bourdieu i intervjuene.

Dette bekrefter jo en nøkkelpåstand i Marco Roths essay. Vi er altså i en situasjon der kjennskapen til Bourdieu gjør at folk forholder seg mer lekent og altetende til kultur. Ikke sant?

– Jeg vil være svært forsiktig med å forklare dette kausalt, at denne lekenheten er en direkte konsekvens av Bourdieu. Bourdieu skriver jo selv i Distinksjonen at franske kunstnere og intellektuelle har denne lekenheten og refleksiviteten. Så dette er ikke noe nytt, det er noe som ligger forut for Bourdieus teorier. Men oppmerksomheten om fenomenet kan ha økt i ettertid, det kan man tenke seg. I så fall har ikke Bourdieus tekster skapt det, men kanskje heller vært med på å forsterke det. Det er dette som betegnes som teorieffekt i sosiologien.

 

Klasseskille. Jarness tror derfor sosiologene som mener vi er i ferd med å legge klassesamfunnet bak oss, rett og slett tar feil:

– Anthony Giddens og Ulrich Beck og disse individualiseringsteoretikerne mener vi er i ferd med å komme over i en ny fase av moderniteten, der klasseskiller forvitrer blant annet som en konsekvens av slik selv-refleksivitet. Men min forskning tyder på at det er et tydelig klasserelatert skille mellom dem som er refleksive rundt egen smak og dem som ikke er det. Dette gjør ikke Bourdieus perspektiver mindre aktuelle for å forstå utviklingen. Snarere tvert imot.

Men er det ikke også en generasjonsmotsetning her, der flere unge har lært seg å reflektere over egen smak på en måte som er fremmed for foreldregenerasjonen?

– Det ville jeg også vært forsiktig med å påstå. Det er flere eldre mennesker i utvalget mitt som har den samme snerten og refleksiviteten rundt sin egen smak som de yngre. Spørsmålet er om disse har tilpasset seg nye tider, eller om dette er noe de også hadde med seg tidligere i livsløpet. Men jeg tror det gir et for forenklet bilde å påstå at dette er en ren generasjonsmotsetning. Slike motsetninger gjør seg også gjeldende internt i de forskjellige aldersgruppene.

 

Ny tid. Lennart Rosenlund tror denne følelsen av økende sosiologisk innflytelse over smaken vår kan skyldes at det norske samfunnet de siste tiårene har utviklet seg mer i overensstemmelse med Bourdieus teorier:

– Da jeg jobbet med Stavanger, analyserte jeg historiske data og folketellingsundersøkelser og slikt. Da oppdaget jeg at om jeg hadde brukt den teorien som ligger i Distinksjonen på Stavanger anno 1970, ville det ha gått rett til helvete. Fra 1980 viste dataene noe som kunne ligne på Bourdieus skjema, der den økonomiske og kulturelle kapitalen utviklet seg i hver sin retning, og først i 1990 var dette blitt helt tydelig. Så om folk tenker mer i bourdieuanske termer i dag enn tidligere, kan det også handle om at samfunnet har forandret seg, ikke bare om at hans teorier er blitt mer kjent, sier Rosenlund.

Og én mentalitetsendring kan ingen ta fra Bourdieu: Den at noen av hans lesere har opplevd møtet med teoriene hans som et personlig frigjøringsprosjekt. Karl-Fredrik Tangen er en av dem, lærersønn fra Askim og spaltist i Dagens Næringsliv:

– Å lese Bourdieu ga meg et blikk som satte erfaringer i system: Hva betydde det at besteforeldre, tanter og onkler jobbet på fabrikk, hvem var pøbel og soss på skolen og hva er kilden til og verdien av det jeg kan? Bourdieu gjorde meg mindre flau over at jeg ikke kunne uttale navnet hans.

Dette er likevel ikke den viktigste effekten av Bourdieu, ifølge Tangen:

– Det er ikke som en sosiologisk versjon av selvhjelpspsykologien Bourdieu bør være viktig. Det er politisk og samfunnsanalytisk. Når genetiske forklaringer på sosiale fenomener er slik i vinden og blir standardperspektivet til økonomer og psykologer, tyder lite på at Bourdieus samfunnsanalyser har vunnet igjennom, sier Tangen.

 

Skapt for kvikkaser. Tilbake til Sagene. Kaffien til Harald Eia er i ferd med å bli kald. Men selv er han fortsatt like heit.

– Bourdieu er midt i blinken for sånne som Tangen og meg. Vi er litt oppkomlinger, begge to, og har lite estetisk kompetanse. Derfor ser vi bare spillet. Vi tenker at alle som går på Black Box bare går der for å vise hvem de er. Om du går på en kunstutstilling og folk rundt deg føler veldig sterkt, og du selv kjenner ingenting, er det lett å bare se spillet og tenke at det bare handler om status. Teorien er som skapt for smarte kvikkaser som ikke gidder å sette seg skikkelig inn i kunst og kultur, sier Eia.

To personlige erfaringer har gjort Eia til en frafallen bourdieuaner. For det første da han selv tok steget, sosialt og geografisk, inn i hjertet av den norske kultureliten, og oppdaget at ingen der brukte kulturell kapital ekskluderende og distingverende. Og for det andre da han skulle hjernevaske norsk kjønnsforskning, og leste seg opp på genetikk og evolusjonspsykologi og oppdaget at Bourdieus teorier gikk med i dragsuget.

– Husker du den artikkelen til Espen Ytreberg om middelkulturen i Samtiden? Om at alt møtes i midten i norsk kultur. Det er ikke høykulturen som er den dominerende og som har mest legitimitet i Norge, men middelkulturen. Og det påvirker hele kulturlivet: Lave DDE dras mot midten og går fra å synge fylleviser til å synge salmer. Den tidligere høy-avantgardisten og modernisten Jakob Weidemann går etter hvert over til å male lyse, åndelige bilder med titler som «Lyset», «Friheten» og «Klangen». Jeg ville ikke at den artikkelen skulle stemme da jeg leste den. Jeg var fortsatt bourdieuaner, og dette stemte ikke med teoriene hans. Men Ytreberg hadde jo helt rett, sier Eia som reagerte på det samme da han flyttet til et av elitestrøkene i Oslo, Ullevål Hageby:

– Da jeg flyttet til Ullevål Hageby, ble jeg overrasket over hvor lite snobbete folk var. Legene der oppe leste krim. Jeg skulle tøffe meg på de første nabofestene og tulla med Paulo Coelho og sånn. Men det funka ikke. Jeg fikk ingen poeng på det. Det finnes en rang, selvfølgelig. De var ikke sløve, de visste det, men den betydde så lite for dem, den hadde ingen innflytelse på livene deres, det var ikke en måte de sorterte folk på, forteller Eia.

 

Ingen rang. Sosiologen Ove Skarpenes har hevdet det samme. Ut fra kvalitative intervjuer med representanter for den norske kultureliten oppdaget Skarpenes at eliten slett ikke brukte kjennskap til kunst og kultur i et distingverende spill, at de tvert om sidestilte høy- og lavkultur, og aktivt motsatte seg å rangere personer etter kulturelle preferanser. Dermed skilte norsk kulturelite seg for eksempel fra den franske, viste Skarpenes. Men funnene var høyst omstridte. Kjetil Rolness meiet ned Skarpenes i sin lørdagsspalte i Dagbladet, og mente det var en feilslutning å påstå at kultureliten ikke skilte mellom Solstad og Sandemo, bare fordi informantene påsto det selv. Eksempelet illustrerte jo at informantene visste til fingerspissene hva som var høykultur og lavkultur.

Men Eia tror Skarpenes er på sporet. Komikeren synes det er et funn i seg selv at norsk kulturelite ikke ønsker å skille mellom høy- og lavkultur, uansett om man innerst inne selvfølgelig innser forskjellene.

– Straks folk blir frie fra snobberiets tyranni, skjer det. Jeg tenker at det frie samfunnet er et samfunn preget av middelkulturen. Alt møtes i midten i det norske samfunnet. Alle ser på Skavlan og leser krim, sier Eia og tegner opp dagens andre plansje, som en grafisk fremstilling av den kulturelle samlingen om middelkulturen.

Tror du kjennskapen til Bourdieu har styrket denne tendensen? Det blir jo for eksempel stadig vanskeligere for Forfatterforeningen å mene at sånne som Frid Ingulstad ikke skal få være medlem?

– Ja, aksepten av rang er mindre enn noen gang. Det er åpenbart. Men ville respekten for rang vært større om Bourdieu ikke fantes? Du antyder ja, men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke Bourdieu virker inn på det.

 

Hjernevasket Bourdieu. Den endelige spikeren i Eias Bourdieu-kiste ble satt da han satt blant sine krimlesende legenaboer i Ullevaal Haveby og leste seg opp på genetikk. Ifølge bourdieusk sosiologi er det stor reproduksjon av utdanningsnivå mellom generasjonene, fordi man som barn plukker opp referanser og koder i hjem med høyt utdanningsnivå, som en får uttelling for i studieløpet. Men studier av toeggede tvillinger viser at utdanningsnivået mellom disse varierer i stor grad, tross likt hjemmemiljø. Genene, som de bare deler halvparten av, er altså viktigere enn kodene fra det felles hjemmet. Eia ilte rett ned på Folkehelseinstituttet for å spørre hva de mente om funnet, og instituttet bekreftet. Eia pilte like raskt opp til sine gamle lærere på sosiologisk institutt, for å spørre hva de tenkte. Men sosiologene flirte bare avvisende og uinteressert. Akkurat slik litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen gjorde litt for ofte på tv.

– På sosiologi hadde jeg lært om alle kodene folk plukker opp hjemmefra når det snakkes om Ibsen rundt stuebordet, men hvordan kunne jeg vite at det var disse kodene og ikke genetikken som avgjorde utdanningsnivået. Herregud, tenkte jeg, er det jeg lærte på sosiologi bare en besnærende teori? Jeg ble helt revet med. Senere leste jeg personlighetspsykologi og fant ingen korrespondanser til Bourdieus habitus-begrep der heller. Alt tydet på at det ikke var kulturell kapital og habitus som forklarer hvor du i dag ender opp i det norske klassesamfunnet, men intelligensen og personligheten du var født med. Her var det noen som tok feil, og for meg ble det Bourdieu.

 

Pop-sosiologi. Eia tror Bourdieu har fått så sterk innflytelse fordi teoriene hans er så forførende. Det gir leseren følelsen av å gjennomskue andre. Det er så godt sett. Dermed forføres leseren til å tro at man også har forklart hvorfor folk er som de er.

– Det er så altfor lett å lage sånne lister over hva folk i ulike miljøer liker. Men det gir en følelse av å gjennomskue ting, mer enn at en faktisk gjennomskuer noe. Det er en typisk sånn «22 år gammel dame i Natt & Dag»-greie. Hun har et jævlig bra blikk for smaksmønstre, men forstår hun egentlig noe som helst av folk av den grunn? Jeg tror ikke det. Pop-sosiologi er latskapssosiologi for folk med raske hoder.

Hvorfor appellerer en teori som egentlig viser hvor ufrie vi er?

– Filosofen Henri Bergson mener det som gjør noe komisk, er at det mekaniske presser seg på noe naturlig. Når jeg for eksempel skal holde en tale om Bourdieu, men plutselig må nyse. Da blir det komisk fordi en fysisk reaksjon presser seg mekanisk frem. På samme måte er det komisk når det vi tror er frie valg, egentlig viser seg å være bestemt og styrt av underliggende strukturer. Når en mannlig arkitekt i 50-årene går inn i en butikk og kjøper seg en høyhalset genser, liksom. Det er jo dritmorsomt. Kom igjen, ser du ikke hvor forutsigbar du er, du tror vel ikke du kjøper den genseren av fri vilje!

Mener du at all den Bourdieu-inspirerte forskningen er oppskrytt?

– Ja, altså, hva er det de ender opp med å vise? Selvfølgelig er det en viss sammenheng mellom utdanning og forbruk og mellom utdanning og hva du stemmer. Det er ofte ganske små korrelasjoner som de jazzer opp noe veldig. Vi gjør jo en del spørreundersøkelser gjennom Brille-programmet, og har sett etter ulike korrelasjoner mellom preferanser og høyere utdanning. Det er mye mindre effekt av kulturell kapital på smak enn man skulle tro. Det eneste vi finner er at de som har lang humanistisk og samfunnsvitenskapelig utdannelse, er litt i utakt med folk flest. De er mindre opptatt av å bli brune om somrene, for eksempel. Men heller ikke der er forskjellen så stor. Vi finner rett og slett ikke Bourdieus distingverende snobberi, sier Eia.

I det hele tatt lurer Eia på hvorfor ikke utdanningsrevolusjonen setter tydeligere merker i det norske samfunnet:

– Hvor blir det av effekten av denne utdanningsrevolusjonen alle snakker om? Hvorfor taper den smale litteraturen terreng, når stadig flere har høyere utdanning? Hvorfor blir de høykulturelle programmene på P2 lagt ned til fordel for de bred, middelkulturelle? Det burde jo kry av folk av folk som er interessert i modernisme nå? Men neida. Folk koser seg med krimmen som aldri før.

Det kan jo Bourdieu lett forklare. Når en har papir på at en har høyere utdannelse, trenger en ikke å demonstrere sitt kulturnivå, men kan lese høyt og lavt uten at det går utover statusen?

– Åå, det der er så typisk. En kan hele tiden komme opp med sånne hjelpehypoteser for å redde Bourdieu. Jeg er god på det selv. Bourdieu er et vanntett system.

Tror du vi ser begynnelsen på slutten for Bourdieus innflytelse?

– Ja! Er du ung og trendsensitiv i dag, så begynner du ikke med Bourdieu.

 

Ikke overbevist. Karl-Fredrik Tangen er trendsensitiv per definisjon, med bakgrunn fra reklamebransjen. Men han lar seg ikke overbevise av Eias kritikk:

– Harald Eias presentasjon av bourdieusosiologien er mer en beskrivelse av hvordan den blir referert i mediene enn av Bourdieus prosjekt. En kvikkasbeskrivelse av Bourdieu, ville kanskje Eia sagt før omvendelsen, slår Tangen tilbake.

– Når han omtaler meg og seg som oppkomlinger, må vi jo komme fra noe og gå til noe. Eia forklarer ulikhetene i samfunnet med ulikheter i kognitiv kapasitet, som om det under et eventuelt klassesystem ligger et genetisk system. Slik får han det til å se ut som om han har beveget seg fra noen dummere folk enn dem han har havnet hos. Eia skal argumentere godt for å overbevise om at det er det som preger bevegelsen fra hans fars lærerværelse på Oslo Ingeniørhøgskole til NRKs kantine.

 

Angrende Østerberg. Kan vi slutte her? Kan Harald Eia og Karl-Fredrik Tangen få siste ord? En dogfight mellom to oppkomlinger. En televisjonskjendis og en reklamemann! Selvsagt ikke, man vet da forskjell på høyt og lavt, og ringer professor emeritus Dag Østerberg. Norsk sosiologis ubestridte ener. Østerberg var mannen som introduserte Bourdieu i Norge. Nå er han blitt usikker på hvor lurt det egentlig var:

– Jeg har sagt ved flere anledninger at det kanskje hadde vært like bra om Distinksjonen ikke var blitt gitt ut på norsk. For hos oss er den blitt tolket som et populistisk arbeid, i retning av at alle former for kultur bør likestilles. Det var ikke Bourdieus oppfatning. Han ville vise at høykulturen inngår i en klassemessig sammenheng, og argumenterte for at en burde fjerne maktforholdenes betydning for høykulturen. I Norge er dette tatt til inntekt for en avvisning av høykulturen til fordel for mer folkelige kulturformer

Hvorfor skjedde det?

– Det er vel fordi folkelig kultur alltid har stått sterkt i Norge, de herskende sjikt har i liten grad vært opptatt av kunst, men mye av idrett. Det kan også ha med sosialdemokratiet å gjøre. De fleste av oss har et nært forhold til også enklere former for kultur, selv har jeg vært opptatt av revy, men om en mener at alt er grunnleggende likt, da går det galt. Poenget hos Bourdieu er at man skal bli bevisst maktforholdene, at en skal se alle de sosiologiske markørene på en vernissage eller en klassisk konsert for eksempel, som gir arrangementet en klassemessig dreining som ikke skulle vært der, sier Østerberg, som ikke kan forstå hvorfor det skal være vanskelig å leve med at det finnes ulike nivåer også innen kulturfeltet:

– Ordet elite brukes med selvfølgelighet i fotballens verden. Derfor er det merkelig at det skal være vanskelig å leve med at det finnes ulike nivåer også innen kulturfeltet. For min egen del er det mye musikk, både eldre og nyere, som jeg ikke har fulgt tilstrekkelig med på til å kunne skjelne og forstå hva musikken handler om. Jeg har mitt nivå, og det finnes høyere nivåer. Det er ikke noe forsmedelig ved det.

 

Reaksjonær lesning. Østerberg har ingen føling med det Eia kaller pop-sosiologien. Og han aner ikke om det kan stemme at ungdommen i dag reflekterer mer over egen smak enn tidligere generasjoner. Om de gjør det, er det bare fint, mener Østerberg. Men om Bourdieu blir lest apolitisk, slik han ofte blir, uten blikk for de underliggende strukturene som han så gjerne vil forandre, blir Østerberg trist:

– Bourdieu ville vise i Distinksjonen at når mange har en enkel smak, er det fordi de tilhører en samfunnsklasse som lever så tett på den materielle nøden at de må nøye seg med den, og med et ironisk Nietzsche-uttrykk «elske sin skjebne». Han fremstilte det ikke som noen idealtilstand. Men i Norge blir ofte dette snudd på hodet, slik at den smaken som er sprunget ut av materiell nød blir gjort like verdifull som høykulturen. Og det kan igjen få den politiske konsekvensen at man ikke trenger å gjennomføre politiske reformer, fordi folk har det bra som de har det, avslutter Østerberg.

Kanskje luftslottet likevel bør vernes?

 

alf@morgenbladet.no

Les også Marco Roths essay
«For mye sosiologi», side 40

Annonse