Annonse
09:46 - 20. desember 2013

Borgerskapets diskrete sjarm

Cecilie Enger utforsker gavens makt og natur. Men romanens erkjennelser sliter med å heve seg over kafépsykologiens klisjeer.

Velsmurt effektivitet: Fremstillingsformen i Cecilie Engers bok av året minner like mye om den velskrevne og personlige langformjournalistikken som om en roman, skriver vår anmelder. Foto: Linda Næsfeldt/Gyldendal
Annonse

Diskusjonen om hva som skiller romankunsten fra andre typer skriftlige uttrykk dukker opp med jevne mellomrom, enten vi er konfrontert med «virkelighetslitteratur» à la Karl Ove Knausgård og Lars Norén eller Dag Solstads homeriske stamtavler fra Telemark. Frustrasjonen hos en Fredrik Wandrup eller uforståenheten hos en Olav Løkken Reisop (begge i Dagbladet) er liksom ikke til å stagge når Solstad kaster sitt alltid kontrære blikk på slektens gang gjennom århundrene. Andre romaner, som bugner av både «virkelighet» og familiehistorie, passerer derimot kritikerne aldeles friksjonsfritt. I mine øyne er det langt større grunn til å stille sjangerspørsmålet i møte med Mors gaver, Cecilie Engers suksessrike roman av høsten.

 

Notabiliteter. Utgangspunktet er riktignok svært lovende. Persongalleriet i Engers fortelling om familiens liv er nemlig av det sjeldne slaget. Morfaren hennes var teatermannen Anton Rønneberg (som blant annet ledet Nationaltheatret) og mormoren malerinnen Ruth Krefting. Begges slekter er innvevd i vår industrihistorie, og de var tilsynelatende i nær kontakt med et utall av det tyvende århundrets norske, kulturelle notabiliteter. Engers mor, Ruth Krefting Enger, var dessuten svært politisk bevisst, utdannet seg etter hvert til journalist og arbeidet i Aftenposten. Hva angår kulturell kapital var altså mors gaver ikke ubetydelige.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse