Annonse
13:14 - 27. september 2012

Vendinger mot verden

Nils Øivind Haagensens pop-enkle, slentrende dikt fører tradisjonen etter Herman Wildenvey, Inger Hagerup og Jan Erik Vold videre i en helt egen retning.

Selvportrett: Nils-Øivind Haagensen skriver seg selv og sine hverdagserfaringer inn i sine dikt. Vi synes det forsvarer et selvportrett på trykk her. Foto: Nils-Øivind Haagensen
Annonse

Det er selvfølgelig ikke mulig å si endelig hva poesi er eller burde være. Men jeg innbiller meg at den er den definerende gesten som identifiserer det språklige kunstverkets egenart eller stil. Som om poesi var en maskin for det enestående, en måte å snu seg på som lar oss gjenkjenne akkurat denne måten på lang avstand, slik vi gjør det med venner og kjærester. Den er ikke alltid lett å få øye på, og enda vanskeligere er det å beskrive den. Poesikritikkens største utfordring, som like gjerne kan være et utslag av en naturlig blyghet overfor litteraturen, er å unngå den tomme pratsomheten eller resignerte tausheten det er så lett å møte poesien med.

 

Slentrende positur. Nils-Øivind Haagensen har allerede et betydelig poetisk forfatterskap bak seg. Om vi kunne dele norsk samtidspoesi inn i to tydelige hovedleire, den krypto-metafysiske og den pop-enkle, tilhører Haagensen den siste. Ja, vi kunne kanskje si at han har ført tradisjonen etter diktere som Herman Wildenvey, Inger Hagerup og Jan Erik Vold videre i en helt egen retning gjennom å skrive seg selv, sitt eget navn og sine ofte trivielle, av og til poserende kjærlighets-, reise-  og hverdagserfaringer inn i slentrende dikt som insisterer på å være nettopp vanlige dikt skrevet av Nils-Øivind Haagensen.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse