Annonse
12:16 - 20. januar 2012

Usynlig i byen

Menn i glasshus blir hos Anders Malm et bilde på overvåkningssamfunnets farer.

Fremtidsfabel: Anders Malm forteller om en usynlig mann som gjør opprør mot kravet om synlighet.
Annonse

Anders Malms første roman, Massemenneske – han debuterte med en novellesamling i 2009 – innledes av et sitat fra Platons Staten. Sokrates’ samtalepartner Glaukon gjenforteller myten om Gyges’ ring, som gjør bæreren usynlig, og påstår at den som har en slik ring ikke vil kunne motstå fristelsene det medfører – fristelsen til «å ta på torvet hva han ville», «å gå inn i husene og ha samleie med hvem han ville» og å «drepe eller befri fra lenker hvem han ville». Leser vi videre, forstår vi at Glaukon med dette regner moralen som sosialt betinget: «Dette skulle man vel si er et slående bevis på at ingen frivillig er rettferdig, men bare nødtvungen, fordi rettferdighet ikke er et gode i seg selv.» Senere i Staten protesterer Sokrates. En moralsk person ville velge ikke å bruke ringen, og den som overgir seg til fristelsene er umoralsk, uavhengig av sosiale forbehold. Alt er gjennomsiktig. Dette usynlighetens moralske problem danner utgangspunktet for Massemenneske, slik det også gjør for H.G. Wells’ The Invisible Man (1897), en bok Malm trekker betydelige veksler på. Helten, som selv forteller sin historie, bor i en navnløs storby i en ubestemt fremtid. Han arbeider i et firma som samler informasjon om innbyggerne og selger det videre. Kontorbygningen deres er laget utelukkende av glass – alt er gjennomsiktig, alt er synlig. Etter å ha ranglet med noen kolleger, våkner han en morgen opp med et utslett som gir begrepet fyllenerver en helt ny dimensjon: Han har fått usynlige flekker. Raskt sprer utslettet seg, og etter noen dager har han blitt helt transparent – som samfunnet han lever i. Ved hjelp av sin nyvunne usynlighet får helten vite at byens borgermester planlegger en intensivering av overvåkningen. Han ønsker seg et «omnioptisk» samfunn: «I et omnioptikon kan alle se alle. Massen overvåker massen, helt frivillig og uten tvang. Enhver mottaker av informasjon er også en potensiell sender.» Fortellerens tidligere arbeidsgiver er naturligvis sentral i arbeidet for å nå et slikt mål. Massemenneske blir slik en spenningsroman, med den usynlige helten som opprører i et samfunn bygget på borgernes synlighet. Tydelige forbilder. Malms litterære fremstilling av dette orwellianske scenarioet har dessverre betydelige mangler. En slik science-fiction-aktig dystopi står overfor de samme fortellertekniske utfordringene som den historiske romanen: Hvordan skape en verden leseren tror på og forstår gjennom et blikk som tilhører en annen tid enn vår egen? Et virkelig menneske går ikke rundt og forklarer alle tingene rundt seg i en indre monolog, alltid vil hun være preget av en eller annen form for naturlighet overfor omgivelsene. Men Malms helt, som til stadighet beskriver og forklarer ting han ser, er en litterær anakronisme, han er ingen mann av sin tid, så å si, og dermed lite overbevisende som hovedperson og forteller. Romanen om ham låner dessuten forstyrrende mye fra sjangerforbilder: Når helten en morgen våkner opp etter å ha drømt at han var fanget av myndighetene som opererte inn en sporingsmekanisme i kroppen hans, har han en merkelig klump på nakken. Et snitt med et barberblad, og en mikrochip kommer til syne. Kom an, vi har alle sett The Matrix. Livløs konstruksjon. Tallrike verk i verdenslitteraturen utforsker uenigheten mellom Glaukon og Sokrates, og Massemenneske preges av beundringsverdig vilje til å konfrontere et av informasjonssamfunnets viktigste problemstillinger: Er det en god idé at mennesker vet så mye om hverandre? Men som roman er den så overtydelig og gjennomsiktig at den strander. I sine beskrivelser av usynlighet som fenomen skriver Malm seg tett opp til The Invisible Man, men der Wells’ gotiske fortelling er fylt av verdensskapende kraft, forblir fremtidsbyen i Massemenneske en livløs konstruksjon. Borgermesterens onde hensikter er dessuten i overkant parodiske – han blir en slags Dr. Evil som flirende pønsker på hvordan han best kan utmanøvrere Georg Apenes og hans meningsfeller. Fortellingen styres av påklistrede frempek à la «[d]e siste par ukene hadde jeg flere ganger lagt merke til mystiske menn i korridorene», og menneskelig erfaring formidles aldeles uten undertekst: «Jeg hadde alltid likt å være ledd i en slik menneskelig lenke, aldri først, aldri sist, men et sted midt inni, hvor jeg kunne gå i fred og passe mine egne saker.» Den usynlige mannen og hans fristelser er et potent bilde på farene ved overvåkning, men Malm foreslår ikke årsakssammenhenger eller muligheter utover det konvensjonelle. Massemenneske sier oss ikke mer om overvåkning enn et debattinnlegg eller en spenningsfilm gjør, derfor er den nokså uvesentlig som roman, all spenning og action til tross. Anmeldelse Anders Malm Massemenneske 216 sider Aschehoug, 2012

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.