Annonse
12:52 - 01. februar 2012

Trusa av for avantgarden

Kvess hjernekniven, skribenter, og gi den såkalte avantgarden litt etterlengtet motstand.

Upersonlig og «objektiv» i tekstform: Kom igjen, Mühleisen, der sto du og skrek, dekket i innvoller og kunstblod, fortell oss nå hvordan det virkelig var! Foto: Fra boken
Annonse

Her kommer et bokprosjekt som alene med sin spennvidde fordrer oss til å ta hatten av. Visste du for eksempel at Hamsun var kubist? At Wenche Mühleisen kledte seg naken på Club 7 i Oslo og serverte en cocktail av kunst, politikk og terapi? For ikke å snakke om at en kar ved navn Sigurd Mathiesen for over hundre år siden skrev Norges beste ekspresjonistiske homoerotiske noveller.
Det nesten syv hundre siders akademiske storverket Norsk avantgarde er resultatet av et dugnadsprosjekt som har pågått i fire år på strekningen Larvik–Kautokeino. Redaktørene Per Bäckström og Bodil Børset fikk nok av bedrevitere som ville fortelle dem at det ikke finnes noen norsk avantgarde, og i mangel av en eksisterende bok om emnet tok de kontakt med en armé av forskere, forfattere, kritikere og kunstnere, slik at den norske avantgarden omsider kunne bli dokumentert.

Tre akter. Kort fortalt er dette en antologi i tre akter. Det begynner med «Framveksten av det moderne», en undersøkelse av hvorvidt Ibsen, Munch og Hamsun kan betraktes som avantgardister, eller i det minste som kunstnere som peker frem mot den avantgarden som lå like rundt hjørnet fra Skrik, Sult og Når vi døde våkner. Deretter kommer hoveddelen, fire hundre sider om 1900-tallets eksperimenter innen norsk billedkunst, film, lyrikk, elektroakustisk musikk og, ikke minst, norsk performancekunst (Bendik Riis og Kjartan Slettemark!).
Her får vi også en glimrende innføring i den venstreradikale kollektivkunsten i Norge fra Gruppe 66 på 1960-tallet, via Grasgruppa på 1970-tallet og til Samisk Kunstnergruppe inn i 1980-tallet. Det hele toppes med et «Dypdykk» i Profil-kretsens poeter Vold & Rykkja, samt de åtte Stuntpoetene som i sin tid satte norsk kulturliv på hodet ved å skamklippe kulturministeren, rane et bibliotek og fremføre genialt sprø manifester for en folkelig avantgarde.
Det nyes problem. Norsk avantgarde er med andre ord breddfull av alt som er godt. Samtidig gjør nettopp denne overfloden boken til et byggverk som lett kan rase sammen under egen vekt. Det avgjørende spørsmålet er om det finnes et teoretisk fundament og en konkret definering av tittelbegrepet. Betydningen av avantgarde er nemlig på ingen måte gitt, selv om de fleste leserne vil vite at begrepet er hentet fra militær sjargong, hvor det betegner den fortroppen som setter sine liv i fare for å teste ut terrenget.
Hvis vi ut fra dette tenker oss at avantgardekunst ganske enkelt tester grenser og går nye veier, må vi ikke glemme at nyskaping ikke er annet enn definisjonen på all moderne kunst. Make it new er første bud under kapitalismen, og det er lenge siden tradisjon og håndverk ble tillagt verdi ved kunstakademiene. Norsk avantgardes utfordring er derfor å adskille avantgardekunst fra annen kunstvirksomhet, for ikke å si kreativ forretningsvirksomhet. For hva er ikke innovativt og progressivt i dag?

Gaga over Melgaard. Det er derfor overraskende at redaktørene unngår en slik problemstilling når de innleder boken, og i stor grad velger å snakke om kunst som om den var adskilt fra samfunn og ideologi. Her er ikke ett ord om sammenfallet mellom «nyøkonomien» og avantgardens målsetninger (Ned med institusjonene! Opp med individet!) eller om forvirringen som oppstår når kjøttkjolen til Lady Gaga er mer kompleks enn analsexbildene til Bjarne Melgaard.
Redaktørene tar det i stedet for gitt at avantgarde er et honnørord, og begrenser seg til en kunstteoretisk diskurs. Det skal sies at Per Bäckström gir oss en omfattende innføring i «avantgardebegrepets heterogenitet». Men idet han avdekker hvor mange betydninger som tillegges begrepet i ulike språkområder, kommer han farlig nær å si at avantgarde kan bety hva som helst. Bäckström konkluderer at det er nødvendig å være så spesifikk som mulig, og å adskille avantgarden fra modernismen, kitschen og postmodernismen. Men hvor er Norsk avantgardes avklarende definisjon av disse begrepene?

Spissere definisjon. I forordet viser redaktørene riktignok til den avantgardeteorien som de har latt seg inspirere av, og peker på noen trekk ved avantgarden som i dag blir trukket frem som særlig viktige, blant annet dens performativitet og tverrestetiske urenhet. Og ja, her er vi inne på noe! Skribentene hadde trengt en spisset avantgardedefinisjon å diskutere opp mot, så hvorfor ikke banke ned noen avantgardekrav de kunne hatt som utgangspunkt for sine analyser?
For eksempel: 1) Avantgardekunst skjer. Et verk kan være modernistisk, men aldri avantgarde. Avantgarden er en hendelse som griper inn i og forandrer verden. 2) Avantgardekunst er bastardkunst. Modernistisk kunst rendyrker den enkelte kunstart, mens avantgardister driver tverrestetisk eksperimentering, oppløser og teatraliserer. Dette skyldes dessuten (om vi skal ta marxist Hal Foster på alvor) at 3) Avantgarden er et utopisk-revolusjonært prosjekt. Mens postmodernistene uforpliktet remikser og leker med tradisjonen, er avantgardekunsten en ufisk fordi den er grunnleggende antikapitalistisk og nekter å la seg selge på et marked. Prada-avantgarde er avantgardens endelikt. Sug på den, Elmgreen & Dragset.

Akademisk sjargong. Jeg forstår at redaktørene, som så mange postmodernister, velger å holde begrepene åpne og i bevegelse. Men artiklene i Norsk avantgarde kunne blitt langt kvassere med den typen avklaring som jeg her skisserer. Det hadde for eksempel blitt tydelig at Helge Rønnings tekst om Ibsen faktisk har havnet i feil antologi, hvor glimrende hans analyse av Ibsens modernitet enn er.
Viktigere enn det: Vi hadde sluppet at annenhver skribent kaver rundt i sitt personlige forsøk på å orientere seg i avantgardeteorien og kommer opp med en halvhjertet definisjon. Resultatet er at de fleste artiklene ganske enkelt gjennomgår avantgardetrekk ved ulike kunstnerskap uten overhodet å stille kritiske spørsmål ved de kunstprosjektene som diskuteres. Dette gjøres attpåtil i en flat akademisk sjargong som er så anti-avantgardistisk som overhodet mulig, rent stilistisk.

Deprimerende nullpunkt. Nei, ingen skal beskylde norske akademikere for å være briljante rimsmeder (Arild Linnebergs ode til Triztan Vindtorn er her et unntak). Hvordan er det mulig å skrive så lite formbevisst om – nettopp – kunstnerisk form? Selv Wenche Mühleisen skuffer stort, for når en akademiker får muligheten til kanonisere sitt eget heftige performancekunstnerskap, hvorfor gjøre det på en så upersonlig og «objektiv» måte? Kom igjen, Mühleisen, der sto du og skrek, dekket i innvoller og kunstblod, fortell oss nå hvordan det virkelig var. Hva som drev deg. Hvordan det føltes.
Ja, om vi skulle være riktig brutale, kunne vi si til samtlige bidragsytere: Kom igjen, er dette et daft festskrift eller analytisk nybrottsarbeid? Finnes det ikke noe alternativ til pliktskyldig å vrenge av seg trusa, vri den opp og slenge den frem på scenen? Det er som om avantgardekunstneren er hevet over enhver kritikk. Men man kunne like gjerne påstå at avantgarden har bidratt til en total forflatning og trivialisering av kunsten, at det nettopp er avantgardens evinnelige mas om å sprenge grenser som har ført oss til det deprimerende nullpunktet som det faktisk er å se en utstilling av Matias Faldbakken eller Bjarne Melgaard. Kvess hjernekniven, skribenter, og gi den såkalte avantgarden litt etterlengtet motstand.
Når det er sagt, vet jeg akkurat hvor lett det er å la seg rive med, og all lidenskap for kunsten bør selvsagt tilgis. Som helhet gir Norsk avantgarde uansett et rikt bud på hva avantgardekunst kan være, og viser at norske kunstnere har bidratt til og latt seg inspirere av avantgardestrømninger ute i verden i mye større grad enn vi til nå har trodd.
Min personlige favorittekst er portrettet av Karin Moe, «1980-tallets avantgardedronning». Når jeg ser på fotografiene av denne rojale stuntpoeten (med slør, briller og pelshatt) og leser om hennes surrealistiske markedsstrategier, kostymerte opplesninger og plutselige emigrering til røttene, ja, da er jeg ikke lenger i tvil om hva avantgarden er. Dette er dama som startet 1980-tallet med å gå inn i en bokhandel og be om en «passe lang, ikkje for tjukk, ikkje glatt, men heller ikkje ru penn, ein sånn med skaft som av glatt skinn som ikkje glepp» fordi hun ville skrive dikt med fitta.
Senere flyttet Moe ut på landet og ble glemt av offentligheten, men noe sier meg at hennes bygdeaktivisme og religiøse skrifter bare har gjort henne enda mer radikal. Ja, i en tid da lite er mer medstrøms enn en hytte i Berlin, overrasker det nok ingen hvis avantgarden har stukket langt ut i skauen.
    Å, avantgarde, hører vi deg lalle i de dype skoger?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.