Annonse
22:14 - 02. februar 2012

Tradisjon i hvert komma

Jon Fosse ser stadig lenger bakover. I Olavs draumar kombineres skillingsvisens dramatikk med klassisk visjonsdiktning.

Outsidertematikk: Tross hans klare avstandstagen fra alt som smaker av realisme og problemdiskuterende litteratur, oppfattes Fosse gjerne som en form for samfunnskritisk forfatter. Arkivfoto: Siv Dolmen
Annonse

Jon Fosses nye fortelling, Olavs draumar, er usedvanlig fra hans hånd: Den er en ren oppfølger, og antakelig den eneste boken Fosse har utgitt som ikke kan leses frittstående.
For å kunne følge handlingen må man nemlig vite at de som nå kalles Olav og Åsta har en forhistorie. I Andvake fra 2007 het de Asle og Alida, et ungt ugift par med et barn på vei, som jages hjemmefra og flykter til Bjørgvin (Bergen) der de med klar referanse til en annen og mer kjent historie ikke finner rom i «herberget». I desperasjon finner Asle et hus, der han kaster ut (og antakelig tar livet av) beboersken. Vi levnes i usikkerhet om hvorvidt forbrytelsen forsvares av nøden og av dens resultat: gutten som fødes og fører slekten, familienavnene og tradisjonene videre.      
 
Overaskelseseffekter. Olavs draumar åpner med at Asle og Alida lever i skjul, under nye navn. Olav (Asle) vil til byen og kjøpe en giftering. Han trosser Åstas (Alidas) forvarsel om at han med dette besegler sin skjebne – å dø ung som slektens andre fedre.
Byen er like kald, husvertene, horene og byens ordensvakter like uforstandige og fordomsfulle nå som de var i Andvake: «Fordi du då drassa rundt på ei elendig ei, seier ho / Ei lita mørk ei ja, seier ho / Ei ein på lang veg kunne sjå kva var, seier ho». Et utrivelig bekjentskap kalt Gamlingen antyder snart hvilken vei det bære: «Kvifor skulle vel han ha større ynske om å få Asle avretta, nei, slett ikkje». Og ja; Asle blir innhentet av sine handlinger.
Et usedvanlig fyldig handlingsreferat av en Fosse-tekst, kanskje? Olavs draumar er da også en usedvanlig handlingsorientert Fosse-utgivelse. Her fortelles, uten særlige krumspring, en enkel og direkte historie om en mann som har begått en forbrytelse, som har et godt hjerte og vil det rette, men som likevel brutalt slepes til skafottet som offer for en lov uten nåde. Undergangsdømt kjærlighet, urimelige pinsler, brå død – det lyder som noe man fra en annen kant gjerne ville kalt en skillingsvise. Et regelrett overraskelseseffekt, en avsløring av en hemmelige identitet, benyttes til og med som spenningsforsterkende ingrediens.

Forbrytelse og straff. At Olavs draumar som Andvake er gitt sjangerbetegnelsen «forteljing», ikke roman, understreker handlingspreget. Sjangerbetegnelsen markerer ikke minst en klar avstand til Fosses mer teoretiske funderte ideer om hva en roman bør være. I en serie korte romaner fra Melancholia II (1996) til Det er Ales (2004) har Fosse dyrket korte tablåer som på under hundre sider har skissert en historie i generasjoner bakover og samtidig gitt et presist øyeblikksbilde av en bevissthet. Men der en person som Signe i Det er Ales er en rik skikkelse, filigransnøyaktig utarbeidet med lag på lag av nyanser i stemninger og emosjoner, er Asles forbrytelse og straff i langt større grad en ytre affære. Hans kvernende tankestrøm – «ringen, det er alt han tenkjer på der han går» – er gjengitt med umiskjennelig Fosse-rytmikk, men uten at gjentakelsene lades like sterkt med finstemte variasjoner over noen få utvalgte motiver som i de beste av kortromanene.
 
En samfunnskritisk forfatter? Hva kan så være meningen med å fortelle en slik historie i vår tid? Da Andvake ble anmeldt, antydet flere at den kunne leses som «en påminnelse om urett og undertrykkelse i vår tid» (Anne Cathrine Straume, NRK P2, 20. august 2007). En slik tolkning kan muligens finne støtte i det klare skillet mellom det trengende paret og de ignorante Bjørgvin-boerne – «Slike som deg skal ikkje leva» – uten at det dermed blir vektig tenkning om samfunnsspørsmål av slike enkle motsetninger.
Det er interessant at Fosse, tross hans klare avstandstagen fra alt som smaker av realisme og problemdiskuterende litteratur, likevel på et eller annet plan gjerne oppfattes som en samfunnskritisk forfatter: Så å si alle lesninger av Fosse finner på et eller annet punkt at det ytes en motstand mot trekk ved vår samtid, mot den kompakte majoritet. Fosse mer enn antyder det samme selv i sin tenkning om outsidere og utenforskap, et konsekvent trekk gjennom forfatterskapets ulike faser.
Audun Lindholm skrev i en anmeldelse av Fosses Essay i Morgenbladet 27. januar, at outsidertematikken i essayene forblir på besvergelsens nivå, aldri forankret i noen mer grunnleggende tenkning og diskusjon. At forholdet mellom avvik og kunst ikke er sterkt formulert i essayistikken, trenger ikke være et problem for skjønnlitteraturen; Fosse kunne gjerne diktet det han ikke hadde klart å begrepsfeste. Men det skjer ikke i denne fortellingen: Fremstillingen av motsetningen mellom det misforståtte paret på den ene siden og samfunnet på den andre blir i Olavs draumar så svart-hvit, så enstonig lagt i munnen på Bjørgvins borgere – som roper til Asle at hans kone er en hore og at han fortjener å dø – at man føler seg hensatt til noe som likner en karikatur av 1800-talls-naturalisme, snarere enn til noen vesentlig tenkning om forholdet, i noen som helst tidsepoke, mellom «dei som har og dei som ikkje har» (Andvake).
I Olavs draumar blir tolkningen av utenforskapets kritiske potensial følgelig enda vanskeligere å fastholde enn i Andvake. Det er rett og slett for lite stoff i motsetningen mellom Asles ulykke og samfunnets uforstand til å danne noen reelt interessant klangbunn for erfarte utenforskap, uansett hvor poetisk og symbolsk man måtte klare å lese dette.

Det store svevet. Men en annen fortolkningsramme ligger også snublende nær, en som trekker i mer metafysisk retning.
Utenforskapet ble i Andvake understreket av at Asle var spillemann, en dobbelt outsider: kunstner, med lav sosial status, bundet til «spelemanns lagnad». «Svevet» fungerte der som et overordnet navn på det Asle nådde i felespillet og i livets store svev. Olavs draumar returnerer til svevet, som en siste pust av livsintensitet, og samtidig en innsikt i noe høyere, idet Olav forlater dette livet: «alt som no skal finnast til er svevet».
Andvake hadde så klare referanser til juleevangeliet at det nærmest virket urimelig å ikke lete eller annen form for symbolsk, allegorisk lesemåte. Også denne teksten knytter an til litterære og religiøse tradisjoner. Nærmere bestemt gir tittelen Olavs draumar klare assosiasjoner til den mest kjente drømmeren i norsk litteraturhistorie, Olav Åsteson i visjonsdiktetet Draumkvedet. Også Draumkvedet foregår rundt julehøytiden: Kvadet forteller om Olav som mellom julaften og trettende dag jul i en visjon, en drøm, skuer dødsriket og det hinsidige. Forbindelsen understrekes av at nettopp Olav og Åsta (fra Olav Åsteson) er parets nye navn.
Begge fortellingene knytter altså an til en tilstand mellom drøm og våkenhet. «Andvake» er et norrønt begrep for en slik mellomtilstand, mens Draumkvedet er en visjonær tekst der drømmen forstått som et møtepunkt mellom det jordiske og det åndelige, er en privilegert tilstand for å nå innsikt i mysteriet. Referansen til Draumkvedet kan slik leses som en ny inngang til den gnostiske tradisjonen Fosse de siste 20 årene har knyttet sin tenkning til. Lest på denne måten kan de to fortellingene betraktes som en bro spent fra livets begynnelse til slutt: Hvis Andvake lar kristenhetens viktigste fødsel kaste lys over den enkleste krybbe, er Olavs Draumar en dødsfortelling som setter den fattigste forbryters henrettelse i et hellig lys.
 
Skjebnetro og mystikk. Vi må spørre oss hva som kan være poenget med å koble sammen to uttrykk som ligger så fjernt fra hverandre: Skillingsvisens overtydelighet i tragikk og skyldfordeling, med en gnostisk innsikt i livets og dødens mysterier – den mest renskårne motsats til all skråsikkerhet. En effektiv kontrast, ja vel, men hva så? Man kunne for eksempel betrakte det enkle og direkte ved skillingsviseuttrykket som innslag av en form for folkelig komedie – litteraturhistorisk går en slik tolkning i alle fall godt overens med Draumkvedets tilhørighet i en visjonsdiktning der Den guddommelige komedie er høydepunktet.
Går vi inn i trosaspektet, speiles Draumkvedets dobbelthet som kristen tekst med innslag av folketro i Olavs draumar: den tradisjonelle skjebnetroen som Alida representerer, i rammen av en fortelling som leder inn i kristen mysterietenkning. Men: De som opptrer som de styrende makter, skikkelsene Olav møter på sin vei gjennom den jordiske skjærsilden, er nettopp ikke guddommelige mytologiske krefter som Draumkvedets Grutte Gråskjegg (djevelen); de er høyst jordiske vesener, med særdeles timelige grunner til å avvise paret. Kanskje skal Bjørgvin-boernes uforsonlige mantraer i tråd med skjebnetemaet heller tolkes som en form for gresk kor, et uttrykk for bystatens fordømmelse? Men igjen: Vi får knapt noen rystende gjenkjennelseseffekt av å stirre inn i et speil der samfunnet så trygt som her er inndelt i verdige trengende og hjerterå bødler.          
 
På kollisjonskurs. Uansett hvor imponerende sammenføringen av høyst ulike tradisjoner er, fører ikke antallet litterære forbilder nødvendigvis til en tekst som berører, som virker.
    Jeg tolker Fosses tiltakende interesse for å tvinne klassiske former i hverandre som om han ser seg selv stadig mer som en form for tradisjonsforfatter, en som finner en åpenbar glede i å arbeide med disse formene innenfor sitt eget kunstneriske uttrykk, som ønsker å formidle og fortolke en litterær og religiøs arv i sin egen form – uten at det nødvendigvis behøver å innebære at innholdet også oppdateres, aktualiseres eller andre negativt ladde begreper i det fosseske idéunivers.
Disse to siste fortellingene er imidlertid også i noen grad estetisk på kollisjonskurs med seg selv. Særlig i Olavs draumar blir vanskene med å poetisere, skape den nødvendige variasjon og fordypning i den gjentakende rytmikken, innenfor en skillingsviseform av dramatiske avsløringer (Han var faktisk morderen! Og der har vi bøddelen!), tydelig.
Med den stadig mer tradisjonsdyrkende innstillingen formmessig, synes også å følge stadig klarere hentydninger om at de historiske litterære og religiøse fortellingene også representerer en eller annen form for essens av menneskelige erfaring. Det uforanderlige, evige i en kretsing rundt begreper som slekt, historie og «lagnad», som går i arv i en evig gjentakelse, blir mer og mer fremtredende, i et stadig mer skjebnetungt univers der det meste alt før vi er født synes skrevet i slektens store svev. Vi kan kanskje til nød flytte et komma i vår egen historie – men i Olavs draumar makter ikke engang denne så fosseske manøveren helt å løfte skillingsvisen opp i de høyere sfærer.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.