Annonse
13:00 - 01. februar 2012

Til reisens ende

Damon Galgut rister leseren ut av komfortsonen.

Annonse

Å lese om andres reiser har noe til felles med å høre på andres drømmer, det er bare førstehåndserfaringen som gjelder. Et klart unntak er den sørafrikanske forfatteren Damon Galguts roman I et fremmed rom, som nå er utkommet på norsk.
Om Galgut er et nytt bekjentskap for mange norske lesere, tilhører han den kategorien det er verdt å bli bedre kjent med. Sin første roman ga han ut som 17-åring i 1980, og siden begynnelsen av 1990-tallet har Galgut vært en betydelig stemme i den nyere sørafrikanske litteraturen på engelsk. I 2003 fikk han sitt internasjonale gjennombrudd da romanen The Good Doctor ble nominert til Booker-prisen og vant Commonwealth Award som beste bok fra Afrika.
Galguts romaner er gjerne tette og urovekkende historier, som utspiller seg på grensen mellom det realistiske og det allegoriske. I I et fremmed rom eksperimenterer Galgut med en åpnere form. Romanen er en lavmælt, utforskende liten bok som plasserer seg mellom roman, selvbiografi og reiseskildring. Galguts karakteristisk poetiske og klare prosa er godt ivaretatt i Johanne Fronth-Nygrens oversettelse.
Romanen er delt i tre deler: «Følge», «Elske» og «Beskytte». Det sentrale motivet er reise, mens disse titlene peker på et mer eksistensielt nivå. Hovedpersonen er Damon, en hvit sørafrikansk forfatter. Forfatteren veksler mellom å fortelle om Damon i førsteperson og tredjeperson, gjerne i samme avsnitt. Det skaper et innebygget «fremmed rom» i fortellingen, der avstanden til Damon er skiftende. Det samme er grensene mellom erindring, erfaring og handling.
 
Intimitet uten omsorg. De to første historiene handler på overflaten om tilfeldige møter på reise. Den unge hovedpersonen Damon møter tyskeren Reiner, i Mykene. Begge er i krise, Damons utløst av en mann, Reiners av en kvinne. Underkommunisert, men oppfattet, gjensidig begjær mellom disse mennene fører til brevveksling og siden til en invitasjon til Cape Town – sammen skal de to nå vandre i Lesothos fjellområder. Reiner er en planlegger, og setter sin ære i å lese kart, men går nokså raskt fra å være bare litt asosial til å fremstå som en mer manipulerende type.
Overbevisende beskriver Galgut en type intimitet mellom menn, som består av samvær omkring praktiske gjøremål, en intimitet som eksisterer uten omsorg. Hva er intimitet uten omsorg? Er det trist? Er det uproblematisk – eller er det faktisk farlig? Den erotiske spenningen mellom de to, som verken finner et klimaks eller et språk, ender som pur frustrasjon for Damon og sinne mot noe som verken kan kalles et avtalebrudd eller et skikkelig svik, fordi det aldri har eksistert en avtale eller en tydelig relasjon.

Frihet og angst. Menn som ønsker hverandre, men som mangler språk og guts, er et gjennomgangstema i de to første historiene. I den andre er vi med Damon som ung backpacker. Han gjør som man skal, flyter rundt, møter noen her, mister noen der. Den herlige frihetsfølelsen støter mot noe annet, angst og en mildere uro over å ikke gjøre noe mer nyttig enn å fordrive tid. På reise i Øst-Afrika ser vi Damons skam over sine europeiske venners manglende empati overfor fattige, samtidig som hans eget dagdriverliv er ganske likt vennenes: spartansk, men samtidig nærmest aristokratisk.
Galguts historie fanger opp en ungdomserfaring et lag av ungdommer verden over deler, og han viser sitt hjerte for denne planløse reisingen som det er så mye lettere å le av eller se ned på. Den eldre Galgut viser fram sårheten og den sosiale utryggheten i den rotløse tilværelsen, det utvendige i en kvasi-spartansk livsstil, det lette ved å stifte nye bekjentskap, og det mer kompliserte i å komme under huden på sine venner. Ikke minst er det komplisert å etablere et bærende vennskap eller en kjærlighetsrelasjon for to gutter som ikke snakker samme språk. Hvordan begynner og slutter en slik reise, spør han, når vet man at det er over?

Plutselig handling. Og det er akkurat her, når du tenker du skjønner litt av hva Galgut gjør, ser presisjonen hans i beskrivelsene av dagdriveriets oppdagelsesglede og fremmedgjorthet, og tenker at dramaturgi for Galgut er mindre viktig enn det som ikke skjer – men at alt dette som ikke har skjedd er mer enn nok til å bergta deg – det er da at den siste historien slenger deg ut av din trygge lesebane.
For om hovedpersonen tidligere har vært den som lar ting flyte, som drives hit og dit, som lar dagene gå hinsides nytteprinsippet, møter han sin irrasjonelle overkvinne i sin bipolare venninne, Anna. I denne siste historien møter vi Damon som den målrettede og ansvarlige. Han er blitt godt voksen og svært bereist, og tenker han skal ta Anna med til Goa, så kan hun roe seg litt der. Ikke et godt valg, aner man tidlig, men hvor ille det kan gå med en manisk venninne på tur i India, hvor det for å nevne noe er ulovlig å begå selvmord, aner man faktisk ikke. Jeg skal ikke røpe det hele, men om man har savnet handling, skjer det altså mye her.
Avgjørende for å fanges av andres erfaringer, gjenfortalt, er antakelig at de lærer deg noe om dine egne – at dine egne erfaringer får et nytt rom. Etter endt lesning av I et fremmed rom er den nye bekjente en venn, og det fremmede rommet kjært, mens egne reiser fremstår som erfart på ny. Det er å håpe at Gyldendal fortsetter å oversette Damon Galgut.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.