Annonse
10:28 - 18. juni 2012

Skam og åpenhet

I Min kamp viser Karl Ove Knausgård frem noe alle vet, men som litteraturvitenskapen helst vil glemme: at det finnes noen som skriver, og at den som skriver, alltid skriver ut fra sin egen erfaring.

Total symbiose: Forfatter og hovedperson er uadskillelige i Min kamp. Slik undergraver Knausgård doktrinen om at kunsten må oppfattes som fundamentalt adskilt fra livet. Foto: Tore Meek/Scanpix
Annonse

Artikkelen ble opprinnelig publisert 16. desember 2011

 

Jeg leste Karl Ove Knausgårds Min kamp som de fleste andre: med dyp innlevelse og identifikasjon. Sosiologisk sett er dette ikke så underlig, for Knausgårds løpebane ligner på min egen. Knausgård var innflytter i et nytt byggefelt i Vest-Agder på 1970-tallet, jeg var det samme på 1960-tallet. Og hvordan kan jeg la være å identifisere meg med en norsk forfatter som aldri har bodd i Oslo, en sørlending med en mor fra Vestlandet og en far fra Vest-Agder, som studerte i Bergen, og som attpåtil har flyttet ut av Norge?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.