Annonse

Annonse

10:28 - 18. juni 2012

Skam og åpenhet

I Min kamp viser Karl Ove Knausgård frem noe alle vet, men som litteraturvitenskapen helst vil glemme: at det finnes noen som skriver, og at den som skriver, alltid skriver ut fra sin egen erfaring.

Total symbiose: Forfatter og hovedperson er uadskillelige i Min kamp. Slik undergraver Knausgård doktrinen om at kunsten må oppfattes som fundamentalt adskilt fra livet. Foto: Tore Meek/Scanpix

Artikkelen ble opprinnelig publisert 16. desember 2011

 

Jeg leste Karl Ove Knausgårds Min kamp som de fleste andre: med dyp innlevelse og identifikasjon. Sosiologisk sett er dette ikke så underlig, for Knausgårds løpebane ligner på min egen. Knausgård var innflytter i et nytt byggefelt i Vest-Agder på 1970-tallet, jeg var det samme på 1960-tallet. Og hvordan kan jeg la være å identifisere meg med en norsk forfatter som aldri har bodd i Oslo, en sørlending med en mor fra Vestlandet og en far fra Vest-Agder, som studerte i Bergen, og som attpåtil har flyttet ut av Norge?

Men samtidig er det merkverdig at jeg identifiserer meg med ham. For det er mer som skiller enn som forener oss. Han er mann, jeg er kvinne, jeg er en halv generasjon eldre. Knausgård har tre barn; jeg har ingen. Men det forhindrer meg ikke fra å identifisere meg intenst med scenene i MK2 der han frustrert og sint går og triller barnevogn i Stockholm.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse