Annonse
10:28 - 18. juni 2012

Skam og åpenhet

I Min kamp viser Karl Ove Knausgård frem noe alle vet, men som litteraturvitenskapen helst vil glemme: at det finnes noen som skriver, og at den som skriver, alltid skriver ut fra sin egen erfaring.

Total symbiose: Forfatter og hovedperson er uadskillelige i Min kamp. Slik undergraver Knausgård doktrinen om at kunsten må oppfattes som fundamentalt adskilt fra livet. Foto: Tore Meek/Scanpix
Annonse

Artikkelen ble opprinnelig publisert 16. desember 2011

 

Jeg leste Karl Ove Knausgårds Min kamp som de fleste andre: med dyp innlevelse og identifikasjon. Sosiologisk sett er dette ikke så underlig, for Knausgårds løpebane ligner på min egen. Knausgård var innflytter i et nytt byggefelt i Vest-Agder på 1970-tallet, jeg var det samme på 1960-tallet. Og hvordan kan jeg la være å identifisere meg med en norsk forfatter som aldri har bodd i Oslo, en sørlending med en mor fra Vestlandet og en far fra Vest-Agder, som studerte i Bergen, og som attpåtil har flyttet ut av Norge?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis.
Beskrivelser av smerte tar mye plass, og flere av dem er treffende.
En annen novelle handler om hvordan fortelleren studerer en lommetyv i arbeid, og fryder seg over det kriminelle håndverket.
Norges ninjakommandør presenteres som en restaurert samling av fire tegneseriehefter utgitt i 1987, nylig gjenoppdaget i Nasjonalbibliotekets arkiver.