Annonse

Annonse

05:05 - 02. november 2012

Poesifilm av og for absolutt alle

Dersom poesifilm skal få tyngde som eget uttrykk, må den både søke og tåle strengere kunstneriske krav.

Utforskningvilje: Etter oppfordring fra Zebrafestivalen laget 33 filmskapere fra 13 land en film til diktet «Meine heimat» av Ulrike Almut Sandig. Kvaliteten varierte.

KOMMENTAR

Zebra Poesifilmfestival ble nylig arrangert for sjette gang i Berlin. Av 870 innsendte bidrag fra 63 land ble 171 filmer valgt for visning i den elegante art deco-kinoen Babylon fra 1929. Poesifilm, hvor tekst er bærende bestanddel, ble laget allerede i filmens begynnelse. Men det er først de siste årene at formen har vunnet selvstendighet, og ikke lenger bare er et kuriøst innslag ved poesi-, film- og animasjonsfestivaler. Når nyopprettede Oslo Poesifilm arrangerer en festival for digital og visuell samtidspoesi 16. til 18. november, med fokus på Baltikum, er kurateringen gjort i samarbeid med internasjonale poesifilmarrangører som årlig møtes på nettopp Zebra. Spørsmålet er om listen vil legges høyt nok.

 

Hva man vil. Jo flere ytringer om hva poesifilm er, jo mer relativistisk later synet på sjangeren til å være – om det da er en sjanger. Man har ulike svar på grunnleggende spørsmål, som: Er all film basert på poesi en poesifilm? Kan «poetiske» filmer uten tekst passere? Er film en illustrert forlengelse av diktet eller et selvstendig utsagn? Men det er også viktig å spørre hva man vil med poesifilm. Hvis feltet skal få den utbredelsen og tyngden det fortjener, er det da viktigst å inkludere flest mulig produsenter og uttrykk, eller å ha et minimum av estetiske idealer?

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse