Annonse
13:14 - 27. september 2012

Oppslukt

Lars Saabye Christensens språk fungerer som en litterær evighetsmaskin som skaper fremdrift selv når plottet er på ferie.

Teoretisk galei: Lars Saabye Christensens siste bok er tidstypisk i sin sammensetting. Sluk er ikke én roman, men to med hver sin prolog, samt en epilog. Foto: Berit Roald/Scanpix
Annonse

Det var Kim Karlsen, hovedpersonen i Saabye Christensens oppvekstromaner Beatles (1984) og Bly (1990), som fikk meg til å begynne å lese litteratur. Hovedpersonen i Sluk, Chris Funder, gir meg lyst til å fortsette.

Det finnes andre likhetstrekk mellom Kim og Chris enn at de er interessante typer du gjerne leser om. Beatles avsluttes med at Kim er en tur innom Gaustad etter å ha slått inn et utstillingsvindu, før han tar båten ut til Nesodden, der oppfølgeren Bly åpner. Sluk åpner på Nesoddbåten – og epilogen finner sted på et psykiatrisk sykehus. Kims varemerke er en krøplet finger; Chris’ en utstikkende fot. Og det er som om den lille gutten som står ytterst på Signalen og kaster med sluk i åpningen av Bly er blitt til Iver Malt, den skitne og barbeinte sønnen av en fyllik og en tyskertøs, som skal spille en stor rolle i Sluk

 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.