Annonse

Annonse

22:19 - 02. februar 2012

Misantropen som elsket mennesker

Minneord av John Erik Riley.

Provokatør og formidler: Ved siden av forfatterskapet var Stig Sæterbakken kjent som en formidler av litteratur på tvers av landegrenser og sjangre. Her på Parkkafeen i Lillehammer, et årlig samlingspunkt under Norsk Litteraturfestival, som Sæterbakken ledet fra 2006 til 2008. Foto: John Erik Riley

Det er ikke uten en viss uro, en slags forskuttert skam (slik han selv kanskje ville ha formulert det), at jeg tar frem tastaturet for å skrive noen ord om Stig Sæterbakken. Ikke bare føler jeg skam, for ikke å si utilstrekkelighet, i møte med hans liv og virke; jeg tar meg også i å tenke at jeg er feil mann til oppgaven. Eller rettere, at mannen til denne oppgaven, den optimale og mest klarsynte fortolkeren i kjølvannet av dette dødsfallet, må være mannen som nå er borte. Sæterbakken selv ville ha klart å oppsummere sorgen, følelsen av å være i villrede, på en måte som fyller leseren med uro og samtidig – paradoksalt nok – med en følelse av fred.

 



Jeg husker ikke vårt første møte. Men jeg husker hvordan vi lærte hverandre å kjenne. I løpet av et par uker jobbet vi som gjestelærere ved Forfatterstudiet i Bø. Der ble jeg godt kjent med hans milde smil, fortellerglede og latter: en dyp, nesten klovneaktig hø-hø-hø. Samtidig ble forskjellen mellom oss tydelig. John Erik, den mediefascinerte og hyperaktive hiphoplytteren, med uklart fokus og blikket i alle retninger; Stig, den velkledde og klarsynte forfatteren, med et tydelig mål for øyet, et konsekvent prosjekt. Strange bedfellows, må man kunne si. Og likevel venner. Likte han det jeg skrev? Unntaksvis, i beste fall. Men de gangene han virkelig likte noe, fikk jeg beskjed med én gang.

Annonse