Annonse
12:39 - 01. februar 2012

Kosmiske krefter

Så fullmodne diktdebutanter som Aina Villanger er sjelden vare.

Annonse

Kjartan Fløgstad uttalte for noen år siden at den lyriske modernismen har mistet sin utfordrende kraft, og at den utfordrende lyrikken i dag snarere er den som tør å hente opp tradisjonen etter satiren eller lærediktet. Lærediktet (det didaktiske diktet) er kjent fra antikken, ikke minst gjennom romeren Lukrets’ verk Om tingenes natur. Lukrets var epikureer, materialist og atomist, og beskrev verdens utvikling på en for sin tid forbløffende naturvitenskapelig måte.
Aina Villanger debuterer med dikt på forlaget Oktober, og har åpenbart gjenoppdaget lærediktet. Hun skriver frem en hel kosmologi og verdenshistorie, og gir mytologisk dikterisk form til moderne historieforståelse og vitenskap. I tråd med den didaktiske tradisjonen er ikke langsang en diktsamling, men ett eneste stort dikt, delt i tre deler. Det fungerer helt utmerket. Så fullmodne diktdebutanter som Villanger er virkelig sjelden vare.
    
Evolusjon. Vi får altså presentert et helt kosmos. Men det starter med det individuelle livet i mors mage. Allerede fra første verselinje er diktets sentrale du etablert: Diktets jeg taler til du-et om tiden før fødselen. Tiltaleformen er fint turnert, den understreker det didaktiske. Etter hvert i diktet kommer vi til universets begynnelse, menneskets evolusjon og utviklingen av samfunnsformer – som hos Lukrets. Diktet kunne knapt gapt høyere, men bærer sin åpne kjeft med verdighet og stil.

Muntlig form. Aina Villanger er fra Skien, og forlaget opplyser at hun i langsang baserer seg på dialekt fra Grenlandsområdet. At diktet er skrevet i muntlig form, er ikke til å ta feil av:

    med nynning blei tåter putta inn i rei
    ut kom vibber a gurgel og gulp
    te sist bleiru svøpt inn i favn


Bruken av dialekt fungerer fint. Stemmen er særegen og overbevisende. Det etableres en kontrast mellom de store temaene og den subjektive stemmen:

    amøber delte formen te klumper
    bakterier spytta sporer i vann
    sopp slima mose på bånns
    flagellater flimra haler te morild
    polypper poppa nesler ut te dyr

Her gir poeten oss en skapelsesberetning i fortettet påstandsform. Det er virkningsfullt at det tekniske vokabularet kombineres med det egenartede språklige uttrykket. Det er dette poesien gjør mulig: En unik stemme – og det er ikke grenser for hvilke temaer den kan ta for seg. Villanger beriker den norske litteraturen.
Ikke alt er like fortreffelig. Passasjene som beskriver barnets liv, er mer særegne og interessante enn passasjene som beskriver det første universet. Noe av lærediktets problem, den lektorale tonen, manifesterer seg da beskrivelsen må innom både homo habilis, homo erectus, neandertalerne og flere til, før vi kommer til homo sapiens.
Jeg er også litt usikker på slutten, der diktets jeg virkelig trer frem, det er som om diktet nesten blir for fullendt – var det ikke på sin plass med litt mer slark her?

Verbale sminkesaker. Umiddelbart reagerte jeg også negativt på bokens undertittel: et flytans habitat. Jeg reagerte ikke negativt på ordet «flytans» (som altså betyr «flytende», i en form for presens partisipp som går igjen flere steder i boken). Nei, det var selve ordet «habitat» jeg ikke likte. Det minte meg for mye om en tendens i moderne lyrikk til å låne naturvitenskapelige begreper, tilsynelatende uten annet formål enn å smykke seg med deres fremmedartede aura, og kanskje skape en følelse av referensiell nøytralitet, fjernt fra det romantiske diktets situerte inderlighet.
Jeg opplever at slike dikteriske lån fra naturvitenskapen lett utarter til ren manierisme. Er Villanger en slik poet? tenkte jeg skeptisk. Men nå vet jeg at det er hun ikke. Hun bruker vitenskapelig sjargong på utvungent vis. Likevel er det fortsatt noe ved undertittelen som slår meg som litt jålete, og det finnes noen få innslag av tilsvarende verbale sminkesaker i langsang. Men det gjør meg ikke mindre positivt innstilt til boken.
Hva lærte jeg så av dette lærediktet? Kanskje lærte jeg ikke så mye nytt, men jeg fikk definitivt frisket opp en del av min paleontologiske kunnskap. Det påfallende er selvsagt at langsang på samme tid har gitt meg en stor leseropplevelse. Det har vært en fryd å lese denne boken – den er en forfriskende gjenoppdagelse av en skammelig glemt sjanger.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse