Annonse
11:45 - 26. juli 2012

Importert panegyrikk

At vi overvurderer vår egen samtidslitteratur er forståelig. Men hvorfor gjør vi det samme med den amerikanske?

Amerikanisert: Vurderinger internt for den amerikanske kulturen kan ikke overføres direkte til vår litteraturkritiske samtale, mener Bernhard Ellefsen. Vår seneste importerte «sensasjon» er Chad Harbachs (bildet) debutroman Utespillets kunst, passende nok blurbet av Jonathan Franzen. Foto: Gyldendal Norsk Forlag
Annonse

KOMMENTAR

I en kommentar i Klassekampen 26. mai i år innrømmer Karin Haugen at hennes litterære kosthold er noe ubalansert med en slagside mot det amerikanske. Det samme gjelder helt klart undertegnede, så vel som mange andre norske yrkeslesere. Når det først er slik, skulle man i det minste, skriver Haugen, tro at vi hadde opparbeidet oss en viss kresenhet: At våre smaksløker – som det betydelige inntaket tatt i betraktning burde være fininnstilt overfor den amerikanske samtidslitteraturens ulike tendenser og særegenheter – med tiden evner å skille det store fra det middelmådige, og at vi kanskje kan overlate jakten på the great American novel til amerikanerne selv.

Med utgangspunkt i Bjarne Riiser Gundersens begeistrede oppfordring til Time Magazine om å plassere Jennifer Egan på omslaget (Morgenbladet 10. mai), påpeker Haugen presist hvordan vi anmeldere altfor ofte lar oss blende av amerikanske romaners angivelige tidsmessighet (eller hipness, som man ville sagt for noen tiår siden). Ikke bare det, vi overtar til og med de amerikanske kritikernes entusiasme og gjør den ufordøyd til vår egen. Dét er vel det nærmeste man kommer en litteraturkritisk dødssynd.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse