Annonse
15:49 - 31. mai 2012

Herfra til virkeligheten

00-tallet var tiåret da litteraturen for alvor forelsket seg i ideen om sosialdemokratiet som eksistensielt vakuum: følelsen av at den beste av alle mulige verdener også er den minst virkelige. Er virkelighetslengselen nå dratt til bristepunktet?

Annonse

I ett tiår har jeg vært litteraturkritiker. I strømmen av alt av nytt og gammelt, alt forutsigbart og overraskende, alt begeistrende, irriterende, oppløftende og nedslående jeg har lest, har jeg latt jeg latt meg forundre over hvor ofte den går igjen, en bestemt måte å beskrive tilværelsen på: Den er så uvirkelig.

Tanken er ikke bare en gjenganger i den typiske debutroman: «Dette føles ikke helt virkelig. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg sitter her. Dette er mitt liv.» (Frank Lande, Frank Lande), men også hos de mest etablerte forfattere: «Alt var bare kulisser. Kulisser over det virkelige» (Hanne Ørstavik, 48 rue Defacqz). Om man da ikke på nynorsk lengter ut av «vilniset av sjølvrefleksjon» og inn i «RØYNDA» (Gunhild Øyehaug, Vente, blinke) med store bokstaver.

Poeten Cathrine Grøndahl har hevdet det som et generasjonskjennetegn: «Hvis det finnes en felles sensibilitet blant unge forfattere i dag, så er det en følelse av uvirkelighet. En nummenhet overfor omgivelsene, en opplevelse av at verden er uangripelig» (Alf van der Hagen, Dialoger 3). Selv det aller største og mest omtalte forsøket på å ta virkeligheten ved hornene litterært, sprang ut av en dyp følelse av å leve et uvirkelig og inautentisk liv, med tilsvarende omstokk av de etter hvert så velbrukte begrepene: «For oss har alt blitt snudd på hodet, for oss er det virkelige uvirkelig, det uvirkelige virkelig» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 1).

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse