Annonse
12:21 - 06. september 2012

Grovkornet og lyrisk

Mona Høvring fremviser språklig raffinement i sin omgang med utferdstrang og uro.

Gull: Mona Høvring skiver sin prosa forbannet godt. Foto: Oktober Forlag
Annonse

Oliva er smelteverksarbeider, femogtjue år og vaklevoren jeg-forteller i Mona Høvrings nye roman Venterommet i Atlanteren. Etter å ha karret seg gjennom en småkjip oppvekst, overlatt til morens nokså lemfeldige omsorg, står Olivia tilbake med et ganske vinglete grunnlag for egen tilværelse. Etter hvert som tiden går, klatter hun i hop en lavmælt overlevelsesstrategi: ligge lavt i terrenget, holde kjeft, se an forholdene, betvile samtlige hensikter. Som en rådvill svømmer i stri strøm klamrer Olivia seg fast til denne passivt nihilistiske livbøyen. Men på bunnen skimrer uroen, og en fluktrute vekk fra den trøstesløse tilværelsen mellom meningstomme fyllekuler og sotbefengte ettermiddagsskift begynner å bli maktpåliggende.

Som ved et trylleslag tar tante Ågot kvelden og etterlater hele sin formue og enorme funkisvilla i Reykjavik til Olivia. Romanen åpner med et utsnitt fra begravelsen som er betegnende for Olivias framferd, her fra passiar med en lubben, velfrisert dame:

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse