Annonse
23:40 - 04. oktober 2012

Fra det selvbevisste sjeleliv

Trude Marsteins seriemonogame puteprat er så kontant amoralsk at resultatet nesten blir moralsk.

Gjenkjennelig: Trude Marstein har med Hjem til meg skrevet drivende og underholdende om de store følelsene i trivielle liv.
Annonse

Trude Marstein har tidligere skildret mødre som ikke vil være mødre (Plutselig høre noen åpne en dør) og mødre som gjerne vil, men som avspores av alle fristelsene underveis (Ingenting å angre på). Nå er det tid for en ektemann som så gjerne vil tro på kjærligheten, men som gang på gang faller for tanken om at gresset er grønnere og nærheten nærere på den andre siden.

I Hjem til meg følger vi en utroskapsodyssé som strekker seg fra 1978 til 2010. Ove er alltid forelsket, sjelden noe så vulgært som bare kåt, og alltid interessert i kvinnene han ligger med. Mest i dem han ennå ikke har hatt, men også ekskonene blir etter tur objekt for intense lengsler så snart de er ute av bildet. Han er kanskje ikke sexavhengig, men i alle fall avhengig av en kombinasjon av intimitet og spenning. Ove kunne vært litt av et case i en artikkel om det nyeste innen psykologiske diagnoser: Finnes en følelses- eller opplevelsesbulimi?


Mindre og mindre. Mens jeg leser, ser jeg for meg en omvendt versjon av den klassiske evolusjonsplansjen fra sammenkrøkt ape til oppreist menneske: Jo eldre Ove blir, jo mer luter han seg inn mot sine basale, instinktive behov. Fra å være fysiologisk og mentalt på nivå med sin kone i 1978, over forhold med stadig større avstand i alder og interesser, til han som noen og sekstiåring fantaserer om en 15-årig konfirmant som blir sønnens kjæreste.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse