Annonse
10:35 - 01. februar 2012

Fininnstilte lekkasjer

Å skildre tomhetsfølelse og kommunikasjonssvikt krever sin penn i en skandinavisk samtidslitteratur der tilbaketrekning råder. Helle Helle får det til.

Unngår fallgruvene: Helle Helle får til mer med sin minimalisme enn de fleste andre som forsøker seg i sjangeren. Denne uken ble hun tildelt «De Gyldne Laurbær», de danske bokhandlernes litteraturpris. Foto: Martin Lehmann/ Polfoto
Annonse

En gang lå jeg på en strand en hel dag mens svake fremmede stemmer snakket rundt meg. Etterpå tenkte jeg på det som en sterk lykke å ligge sånn ubemerket i et vell av surrende samtaler.
    
Dorte er hovedperson i danske Helle Helles siste roman, nylig utgitt på norsk med tittelen Dette burde skrives i nåtid. Hun er tjue år og bor alene i et lite, knirkende hus med epletrær og passerende pendlertog utenfor de gardinløse vinduene, en drøy time fra København. Hun er student, men i stedet for å være på forelesninger, driver hun gatelangs, inn og ut av konditorier og bruktbutikker, opp og ned rulletrappene på kjøpesenteret Scala.
I tilbakeblikk får vi vite hvordan de foregående årene har artet seg på samme måte. Uten å ta aktive valg driver Dorte inn og ut av ulike relasjoner, jobber og bosteder som dukker opp langs veien. Når Per tar henne med hjem til gården der han bor med foreldrene sine, blir hun værende. Når hun etter en sterk innskytelse, men av uartikulerte årsaker forlater ham, støter hun på fetteren hans, som hun blir hos i en hemmelig og karikert elskerinnetilværelse. I perioder holder hun til i treromsen til tanten sin, før hun igjen drives ut av dennes nye kjærester.
 
Forbildet Askildsen. Små anfall av tiltakslyst punkteres straks av ulike hindringer; Hun bærer sekken med skittentøy gjennom hovedgaten, men vaskeriet ligger ikke der hun trodde. Hun får lyst til å skrive et leserinnlegg til avisen, men vet ikke om hva. Når moren kommer på uanmeldt besøk, gjemmer hun seg bak en busk.
Tilbaketrekning er det nærmeste Dorte kommer i å velge retning og innhold for livet sitt. Hun innrømmer at hun trolig har et stort behov for hjelp, men vet ikke i hvilke henseender. Hva er det hun skal? «– Vi bare venter en stund, så finner vi det ut», hvisket hun til Per to år tidligere – men i fortellingens nåtid er hensikten med det hele fortsatt en gåte.    
Siden Helle Helle debuterte med punktromanen Eksempler på liv i 1993, har hun blitt omtalt som en dempet, realistisk og knapp forfatter. Hun nevner selv Kjell Askildsen som sitt fremste forbilde, og likheten er påfallende når det kommer til minimalismen i virkemidler og handling, og i pregnante less is more-dialoger. Weekendavisens uttalelse om en tidligere bok, er betegnende for Helles signatur: «I denne boken skjer det ikke en skit. Men det er denne ikke-skit som skjer og skjer». Også hennes seneste roman har et ladet preg av innholdsløs venting og potensielle kriser som aldri utløses.

Det ringer fortsatt. På et tidspunkt gikk jeg hardt ut i denne avisen mot tendensen norske noveller har til å skildre passivitet som noe eksistensielt i seg selv, som nærmest automatisk skal si noe viktig og sant om samtidsmennesket. Telefonene ringer og ringer, men ingen tar dem. Han vil aller mest gi henne en klem, men skrur i stedet opp varmen på panelovnen.
Når den ene karakteren etter den andre vender seg bort fra enhver sosial situasjon som kunne dempe lengselen de bærer på, etter Den andre eller Det ekte, kan det intenderte alvoret lett gli over i klisjeen. Og når tematikk gjenkjennes som konvensjon eller tendens, blir de litterære kravene atskillig strengere: Å skildre kommunikasjonssvikt, ensomhet og tomhetsfølelse i skandinavisk litteratur i dag, krever kanskje mer enn på flere tiår. Den tidligere novelleforfatteren Helle Helle er en av dem som får det til. Hvordan?
Kalibrering. Et befriende trekk ved Helles behandling av disse temaene, er at humor også finnes i elendigheten. Men viktigere er en imponerende fingerspissfølelse som kommer til syne i kalibreringen av opplysninger, tidsplan og dialoger. Forfatteren har uttalt at hun arbeider sakte fordi hun redigerer så mye underveis. Det er tydelig: Bare setningenes plassering i forhold til hverandre kan fortelle mye om karakterene. Når Dorte er på besøk i barndomshjemmet igangsetter selve setningsrekkefølgen både komikk og en alminnelig, men trist avstand mellom foreldre og datter:

[Moren min] la hånden sin på underarmen min da jeg strakte meg etter en sild. De hadde vært bortreist i helgen. (…) Faren min hadde hjulpet Jan med å grave en grøft. De hadde fått fondue, det hadde ikke vært noen suksess, all den oljen. Han spurte hvordan det gikk med studiene, og jeg sa at det gikk fint. Han mente at fondue kanskje kunne være noe for meg. Moren min spurte om huset, om jeg hadde kommet i orden, og om det var noe jeg ville låne.

En fallgruve i tekster om menneskers passive tilnærming til en meningsfattig omverden, er at hovedpersonen nærmest kan oppsummeres med å være tilbaketrukken eller livsudyktig, fordi dette trekket blir enerådende. Hos Helle er det umulig å si noe endelig om karakterer og relasjoner, fordi informasjonen vi får så tydelig er lekkasjer fra et mye større reservoar. Det kan minne om å overhøre en privat samtale på en café. Når Dorte og tanten streifer sistnevntes samboerforhold, som førte til at Dorte måtte flytte, ser vi konturene av en sosial dynamikk og et vell av bakenforliggende følelser hos begge:

    – Jeg har helt glemt å spørre hvordan det går med Hardy, sa jeg.
    – Jo da, det går greit nok, sa hun. Da gikk det ikke likevel.
    – Det er jeg veldig glad for å høre, sa jeg.


Dorte har et varig nært forhold til tanten, men gjennom nyanser i møtene deres forstår vi at de unngår en fortrolighet de kunne hatt, og at niesen gir mer enn hun får.
Dorte er heller ikke utelukkende tilskuer til sitt eget liv. Hun kan heve stemmen, selv om det gjerne skjer på en tragisk-ironisk måte, som når Lars både omsorgsfullt og lei sier at det ikke er noe liv å bare gå rundt på hybelen hans hele dagen. «Jeg bestemmer vel selv om det er et liv», sier hun besluttsomt, og han gir seg. Men en uke seinere pakker hun kofferten. Samme kveld pakker hun ut igjen.
Disse fininnstilte beskrivelsene av fiktive liv som ligner våre bidrar til den slående realismen hos Helle. Hennes faste oversetter i Norge, Trude Marstein, har gjort en god jobb med de språklige detaljene. Dessverre har korrekturleseren oversett et par feil.
Enkelte sparsomme opplysninger forteller oss at den erkjennelsen hovedpersonen venter på, er at hun skal skrive. Dette burde skrives i nåtid er skrevet i fortid, og rammes inn av små, selvpåpekende gester. På første side leser vi: «Dette er hvordan det kunne vært.» Fortelleren Dorte har fra et fremtidig ståsted skrevet en roman om en tilbakelagt periode i livet sitt. Ordene «kunne vært» problematiserer denne rekonstruksjonen, som om boken virkelig er biografisk. På de siste sidene møter vi en navnløs forfatterstudent som gir Dortes diktervenn Hase råd i skrivingen: «Hvorfor skal dét med, hvorfor skal dét med? Og hvis jeg ikke kan finne en grunn, blir det ikke med.»
    
Leken og selvrefererende. I et intervju med Klassekampen 18.03.2009 sier Helle, som studerte ved Forfatterskolen i København som ung: «– Jeg spør meg selv for hver setning: Hvorfor skal den med? Er den nødvendig? Jeg vil kun ha med det som har betydning for teksten.»
Det er altså en leken og selvrefererende forfatter vi møter ved romanens slutt. På snedig vis antydes det at denne litterære metoden kan bli en leveregel for den ubesluttsomme Dorte. I et liv der ting bare skjer, kan begrensningene en tekst oppstår med, inspirere til å ta større kontroll over hvilke elementer som skal få betydning i «virkeligheten». Og videre: Å forstå at det er å skrive man skal, kan danne en frigjørende ramme for hvem man er. Det er et snev av både selvbiografi og kunstnerroman ved bokens slutt, men heller ikke her går de logiske forbindelsene mellom fiksjon og virkelighet helt opp. Igjen får Helle oss til å droppe de endelige konklusjonene.
«Alt ligger i dine hender», sier Hase smilende til Dorte – som om han vet at replikken gjelder både det livet hun skal leve som karakter, og hva hun kan fylle dagene hans med i den fortellingen hun skal skrive om dem. Den vi nettopp har lest, og som bare kan anbefales.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.