Annonse

Annonse

15:47 - 16. august 2012

Ferdaminne fra 2000-tallet

Rønnaug Kleivas roman er både klassisk reisefortelling og et spørsmål om hvorfor man reiser.

Forgjengelighet: Kleiva lar døden murre bak reiseaktiviteten, og har begynt å tenke på ettermælet. Foto: Tove K. Breistein/Samlaget

Anmeldelse

Rønnaug Kleiva
Armenia, Albania, Argentina
172 sider. Samlaget 2012

Å reise har blitt lettere enn å bli hjemme. Som globetrotter befris du fra den daglige donten, og så snart du har tredd ut av hverdagen ønsker du plutselig velkommen utfordringer du ellers ville forbannet. I dagens moderne samfunn er hver krinkelkrok på kartet akkurat så hjemlig at den kan kjennes behagelig ny. Hva driver mennesker på reise i dag?

Oppdagelse er ikke lenger målet. Dagens turist finner seg selv gjennom verden, ikke motsatt. I den fine, lille boken Soujourns: The journey to Greece fra 1962 skildrer filosofen Martin Heidegger sin første reise til Hellas. Heideggers blikk på turismen er ikke nådig; han ser reiseindustrien som en form for teknologi. Det moderne mennesket føler seg hjemme i hjemløshet, og reisen har i seg selv blitt et oppholdssted. Slik er det også for hovedpersonen i Rønnaug Kleivas reiseroman Armenia, Albania, Argentina: «Eg reiser også når alt blir for vanskeleg, sa eg. Det er difor eg reiser så mykje.»

 

Ut i verden, inn i selvet. Armenia, Albania, Argentina følger hovedpersonen Rønnaugs ferd gjennom de sørlige og østlige delene av Europa. Korte tekststykker med observasjoner, historier og samtaler er ført opp under overskrifter som angir by og land.

Boken ligner på mange måter den klassiske, romantiserende reisefortellingen, hvor den reisende foretar et sprang ut i verden og et dykk ned i selvet. Møtene med andre mennesker er like fullt sentrale, på veien treffer forfatteren både gamle venner og nye bekjentskaper, flere av dem innpåslitne – eller også bare slitne – menn.

Som ensom kvinne skorter det ikke på tilbud, når en ung mann hyres inn som guide i Istanbul ender det i et frieri, gutten er endog villig til å betale for en slik ekspressbillett til en høyere levestandard. I de sarte, sobre skildringene av møter som dette blir det voksende spennet mellom Norge og Europas østlige ytterkanter synliggjort. Da er romanen på sitt beste.   

For ettermælet. Overalt blir Rønnaug konfronterert med spørsmålet om hvorfor hun reiser alene, eller hvorfor hun reiser i det hele tatt. Spørsmålet er grunnleggende  – hvorfor vil vi stadig forflytte oss, stadig se noe nytt? Er reisen i sin natur eskapistisk? Hos Kleiva er det døden som murrer bak reiseaktiviteten, blodet har begynt å hviske om forgjengelighet. For hvert år som går dør stadig flere venner, og selv har hun begynt å tenke på ettermælet:

 

Eg fortel ungane mine historier om meg sjølv som dei kan hugse. Seinare, når eg ikkje er meir. Eg prøver å gjere det poengtert, slik at det skal sitje. (…) Eg lagar meg ei dødskiste, kista er arvegods etter ein avdød slektning, ei brun og klumpete kiste, stygg, men arv, å setje pris på. Der legg eg ymse papir som eg vil skal vere igjen etter meg, eit brev frå ei faster som skriv at eg er så umåteleg flittig og flink til å hesje, til dømes.

 

Renset for analyser. Selv i omgang med temaer som gjerne kaller på store ord, beholder Kleiva den nøytrale stilen kjent fra hennes tidligere romaner, som ofte fremstår som variasjoner over samme tema: Kleivas ekspertiseområde er parforholdet, gjerne fremstilt i fortettede tåbler med underliggende trykk. Årets reiseskildring er rensket for typiske analyser av folkegrupper og land, og det er befriende å slippe å bli matet med obskure faktaopplysninger av en bedrevitende forteller.

Noen steder ønsker jeg meg likevel mer kjøtt på knoklene, all den eksistensielle innsikten kunne hatt godt av å balanseres mot større linjer. I årets utgivelse ledsages nemlig den lakoniske, sarkastiske knappheten av en ydmykhet som er ny i forfatterskapet, og iblant blir livsklokskapen for påtrengende. At aldrende forfattere begir seg ut på selvbiografiens tilbakeskuende, gjengrodde sti, er langt fra uvanlig – eksempler som Kleiva slekter på kunne være Margarite Duras’ C’est tout eller Karen Blixens Skygger på gresset.

 

Jakt på foroning. Utenom den nyvunne viljen til forsoning skiller imidlertid ikke karakteren Rønnaug seg stort fra fortellerne i forfatterens øvrige bøker. Partiene hvor hovedpersonen deler sitt skjeve blikk på andre, gjør større inntrykk enn hennes skuen innover. Eventuelle virkelighetssultne lesere kan dermed legge seg på minne at selvransakelsens sjatteringer ikke alltid gir litteraturen fargeprakt: Kleiva skriver best når hun skildrer på distanse, som i prosasamlingen Fangeteneste fra 2001, en bok som nok vil stå igjen som forfatterskapets bautastein.

Armenia, Albania, Argentina portretterer en aldrende forfatters jakt på forsoning med den alltid forestående siste reisen. Å kalle Kleivas reiseskildring en dødskiste for ettertiden er fristende, men bak romanen ligger også spørsmålet om den moderne reisendes evige behov for nye, overskridende opplevelser.  

Annonse