Annonse
12:25 - 01. februar 2012

Der diktatorene møttes

Yale-historiker Timothy Snyder skriver godt og provokativt om det dødelige samspillet mellom Hitler og Stalin.

Pakten mellom Hitler og Stalin: Den sovjetiske utenrikskommissæren Vyacheslav Molotov underskriver Molotov-Ribbentrop-pakten mens Joachim Ribbentrop og Josef Stalin står i bakgrunnen, i 1939.
Annonse

«Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk», skrev en gang Theodor Adorno, og klarte i alle fall å provosere meg som ung og lettfornærmelig student. (Adorno modererte seg siden.) Stoppet livet opp? Hvordan skal man da minnes Auschwitz, eller Belzec, eller for den saks skyld Rwanda om man løfter dem ut av historien på denne måten?  
Det er ikke den minste av denne bokens mange prestasjoner at den makter å gjenfortelle historien om Auschwitz som historisk sted, snarere enn kun som symbol. Dette gjør Timothy Snyder ved å se Auschwitz og holocaust som del av den større historien om «Dødsmarkene», som strekker seg fra (det vi nå kaller) St. Petersburg og de baltiske statene i nord, gjennom det sentrale Polen, Hviterussland, Ukraina og de vestligste delene av Russland.
Her døde 14 – fjorten – millioner av de totalt 17 millionene myrdet av sovjetere og tyskere i årene 1933–1945, i tre faser: under konsolideringen av nazismen og kommunismen (1933–1938), den tysk-sovjetiske okkupasjonen av Polen (1939–1941) og krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen (1941–1945).

Historikerstrid. Å skrive historien til Auschwitz som en del av Dødsmarkene er et nytt og kontroversielt grep, fordi den ser holocaust som steg i en større katastrofe som begynner allerede i 1932–33. Enkelte historikere frykter at et slikt perspektiv fører til at vi mister det unike ved det tyske holocaust og det nazistiske vanstyret av syne. Dette har blant annet ført til en liten historikerstrid mellom tysklandshistorikeren Richard J. Evans og Snyders forsvarere i The London Review of Books.
Snyders felt er opprinnelig øst-europeisk historie, og styrken hans ligger nettopp i at han klarer å kombinere kjennskap til kilder på tysk, jiddisk, tsjekkisk, slovakisk, polsk, hviterussisk, ukrainsk, russisk og fransk og kunnskap om disse landenes egne historiografier. For hans forsvarere er dette øst-europeisk kosmopolitisme på sitt beste.

Tirret hverandre. Snyders overbevisende konklusjon er at Hitler og Stalin tirret hverandre stadig lenger inn i katastrofen og at Dødsmarkene var et resultat av dette samspillet. Det var Stalins insistering på at kommunister ikke skulle samarbeide med sosialdemokrater, på tross av at de til sammen hadde større oppslutning enn nazistene, som hjalp Hitler til makten. De tyske konsentrasjonsleirene ble til etter modell av det sovjetiske arbeidsleirsystemet. Da Hitler invaderte Polen i september 1939, var det i overensstemmelse med planene for et «Molotov-Ribbentrop»-Europa som Hitler og Stalin hadde laget sammen. Etter at Hitler angrep Sovjetunionen i juni 1941, brukte Himmler arven etter kollektivbrukene for å nå sine egne mål.
Begge trodde på imperialismens kvasi-darwinistiske prinsipp, med fremskritt som resultat av voldelig kamp mellom raser eller klasser. Dødsmarkene var stedet hvor Stalin og Hitlers imperialistiske ambisjoner møttes. 

En grav for andre. Snyders historie begynner med den sovjetiske hungersnøden i 1932–33. Hvor mange døde? Den sovjetiske folketellingen endte på åtte millioner færre enn forutsett i Russland, Kasakhstan og Ukraina – og Stalin fikk da også de ansvarlige demografene henrettet. Snyder ender på omtrent 5,5 millioner døde av sult i disse tre delene av Sovjetunionen, og 3,3 millioner i Ukraina, innenfor Dødsmarkene.
Tall for tall bygger dødsstatistikken seg opp: 700 000 under Stalins store terror i 1937–38. 200 000 i Polen mellom 1939–1941. Mer enn 4 millioner sultofre under den tyske beleiringen av Leningrad. 5,4 millioner jøder skutt og gasset i det okkuperte Polen, Sovjetunionen og de baltiske statene.
Men selv om Snyders statistikk gjør inntrykk, så sørger han for aldri å miste enkeltskjebnene av syne. Slik stiger historien frem, som i det plutselig avsluttede dagboksnotatet fra en polsk offiser som ble henrettet av sovjetisk politi i 1940: «De ba om gifteringen min, som jeg …» Eller i historien om ukrainske Petro Veldji som spaserte til sin egen grav den dagen han forventet å dø under sultkatastrofen – en grav han møysommelig hadde gravd, bare for å finne at en annen hadde forsynt seg av den. Han gravde seg en ny grav, la seg ned, og ventet. 

Utfordrer. Mot slutten utfordrer Snyder også bildet noen av oss har hatt av de tyske konsentrasjonsleirene som det verste stedet å oppholde seg under krigen. I krigens siste fase, mens den tyske stat var i full oppløsning, fanget britene og amerikanerne de utsultede ofrene av konsentrasjonsleirene på film – men disse arbeidsleirene var ikke opprinnelig utviklet til massedrap, verken på sovjetisk eller tysk side, i motsetning til utryddelsesanleggene. De fleste som kom til en tysk arbeidsleir (i motsetning til en utryddelsesleir, gasskammer eller utsultingssone, som oftest i Dødsmarkene), forlot den i live, og over 90 prosent av de innsatte i Gulagene overlevde.      
Konsentrasjonsleirene og utryddelsesanleggene fungerte etter forskjellige prinsipper, og en dom til straffarbeid var noe annet enn til utryddelsesanlegg som Belzec. «Dette er ironisk nok grunnen til at folk husker Belsen og glemmer Belzec.»
Auschwitz var utypisk i så måte. Leiren huset først polakker, deretter sovjetiske krigsfanger, så jøder og sigøynere da Birkenau ble bygget. Det var en kombinasjon av arbeidsleir og utryddelsesleir, og selvsagt et viktig sted i holocaust-historien: Rundt én av seks myrdede jøder døde der. Like fullt, påpeker Snyder, var det overveldende flertallet av alle de menneskene som skulle bli forsettlig drept av det sovjetiske og nazistiske regimet, godt over 90 prosent, allerede drept før gasskamrene i Birkenau begynte sitt dødbringende arbeid. Auschwitz er dødsfugens sluttsats.
I januar 1945 evakuerer tyskerne Auschwitz før Den røde armé inntar området, som en ny okkupasjonsmakt i rekken av okkupasjonsmakter. Slik fortsetter Dødsmarkenes historie, enten du er poet eller soldat – og om du er Adorno eller ikke.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.