Annonse
19:47 - 16. februar 2012

Den gamle mannen og hagen

Lucien Suel gjør døden nesten uhørt attraktiv.

Annonse

Mot slutten av Lucien Suels roman Ein gartnar døyr – oversatt fra fransk av Grete Kleppen – ble jeg satt tilbake til et av mine tidligste litterære minner, begravelsesscenen i Mark Twains fortelling om Tom Sawyer (1876).

Etter å ha funnet flåten til Tom, Huck Finn og Joe Harper drivende, tror innbyggerne i landsbyen at de har druknet. Søkene i Mississippis veldige vannmasser gir ingen resultater, og til slutt må tante Polly, fru Harper og de andre innse at guttene for alltid er forsvunnet. Det blir arrangert en symbolsk begravelse, og idet den sørgende forsamlingen gråter som sårest, gjør Tom sin triumferende entré i den fullsatte kirken – guttene er selvfølgelig ikke døde, de har tilbrakt de siste dagene som pirater på en bortgjemt øy og sneket seg hjem for å høre minneordene om seg selv.

Scenen appellerer til barnets trassige ufølsomhet (dere kommer til å angre når jeg er død!), men også, tror jeg, til en mer grunnleggende menneskelig fantasi: blikket fra dødsriket tilbake i verden. Ønsket om å kunne oppleve ens egen bortgang, å se seg selv gjennom de etterlattes sorg og ritualer. Hvem var man for andre? Hvem var egentlig ens andre?

Annonse