22:44 - 19. april 2012

Av måneskinn gror det ingenting

Er mottagelsen av Haruki Murakami blendet av romanenes eksotiske skinn?

Metalitterære sjablonger: Haruki Murakamis 1Q84 er enkel underholdning krydret med intellektuelle referanser, mener Morgenbladets anmelder. Foto: Scanpix

Alt Haruki Murkami skriver, synes å bli møtt med begeistring i lesernes rekker. Også mange anmeldere har latt seg imponere – det holder å kaste et blikk på adjektivene som er blitt brukt i norske anmeldelser av forfatterens romantrilogi 1Q84: besettende, suveren, monumental, leken, rørende, original, spennende, forførerisk, vital. Om en skulle dømme etter dette skussmålet, er Murakami en strålende forfatter – ja, så «spennende» er han, at NRKs Knut Hoem tillater seg å drømme om nobelpris og champagnesprett i sin omtale av 1Q84s tredje bind. Bunner denne begeistringen i et klarsyn, eller er mottagelsen snarere blendet av romanens eksotiske skinn?

Ghostwriter. 1Q84 forteller historiene til Aomame og Tengo, som en gang holdt hverandre i hånden på barneskolen – et såkalt skjebnesvangert møte, som prentet seg inn i deres tiårige sinn i den grad at de aldri siden har glemt hverandre, men tvert imot forstått at de hører sammen. Forutbestemt kjærlighet er imidlertid ikke romanens eneste tema: Forholdet mellom Aomame og Tengo utvikler seg i en alternativ verden, som blant annet avsløres ved at himmelen er utstyrt med to måner. Den nye virkeligheten døpes 1Q84, en hommage til George Orwells klassiker.

Annonse