Annonse

Annonse

19:13 - 24. november 2011

Trassig og kontrær

Drømmen om en alternativ politisk litteratur lever. Men hvor produktivt er det å lese Min kamp politisk?

Generasjon kontrær: Karl Ove Knausgård skriver om en generasjon som heller engasjerer seg mot noe enn for noe. Foto: Andreas Hansson

Tom Egil Hverven har i sin anmeldelse av Min kamp 6 i Klassekampen 19.10 mange gode poenger. I sin lesning hevder Klassekampens kritiker at verket også politisk representerer noe nytt:

Min kamp forsøker å bringe noe politisk nytt ved at Knausgård, inspirert av blant annet Witold Gombrowiczs dagbøker, insisterer på sin egen eksistensialistiske, individorienterte oppfatning av virkeligheten, «for å komme under ideologiene». Denne kompromissløse individualismen får det politiske nivået i Min kamp til å dirre.

Ettersom det politiske ved Min kamp etter utgivelsen av siste bind fremdeles synes uforløst, og/eller svært ulikt forstått, vil jeg gjerne ta imot Hvervens invitasjonen til å tenke videre på det ideologiske hos Knausgård. Hva, om noe, er det politiske ved Min kamp?

Først må jeg si at jeg stusser litt over Hvervens litteraturhistorieskrivning. Hverven beskriver et mulig «paradigmeskifte»: «Store norske romaner har siden 60-tallet vært skrevet opp mot Solstad, Fløgstad og den type venstreintellektuelle forfattere, som jeg setter høyt. Knausgård er en som prøver noe annet og lykkes».

Lese mer?

UKE
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse