Annonse

Annonse

04:00 - 07. oktober 2011

Romanen er formet som hjernen min

Bøkene hans blander drømmer og familiehistorie, kosmologiske fantasier og besk politisk satire. – Men om jeg skulle sette en merkelapp på meg selv, ville jeg kalt meg dagbokforfatter, sier Mircea Cărtărescu.

Arkitektonisk roman: Mircea Cărtărescus Orbitor-trilogi har vakt oppsikt internasjonalt, og omtales ofte som et motstykke til Proust og Joyce i vår tid. I forrige uke gjestet forfatteren Litteraturhuset i Oslo, der denne samtalen er hentet fra. Foto: Ellen Lande Gossner

 

Mircea Cărtărescu

Rumensk forfatter, født 1956 i Bucuresti.

Debuterte med dikt i 1978, har siden utgitt en rekke romaner, essays og diktsamlinger.

Syv bøker er oversatt til norsk, deriblant essaysamlingene Europa er formet som hjernen min (Gasspedal, 2008) og Hvorfor vi elsker kvinnene (Bokvennen, 2011).

Steinar Lone fikk Kritikerprisen 2008 for sin oversettelse av første bind i Orbitor-trilogien. Lone har nå fullført oversettelsen av hele trilogien: Venstre vinge, Kroppen og Høyre vinge (Bokvennen 2008-2011).

Norsk er det femte språket trilogien i sin helhet er tilgjengelig på.

– Gratulerer, Mircea Cărtărescu, med den norske oversettelsen av tredje og siste bind av romanverket Orbitor. I Romania har disse 1500 sidene utkommet over 15 år, i Norge er det bare tre år siden oversetter Steinar Lone leverte første bind til forlaget – og nå er altså romanverket brakt til sin ende.

– Tusen takk for det. Jeg er svært glad for å være tilbake i Norge. Dette er fjerde gang jeg er i Peer Gynts hjemland, siden jeg først besøkte Lillehammer i 2008. Jeg føler meg virkelig hjemme her.

– De faste leserne dine vil dra kjensel på mye i Høyre vinge, men trolig òg merke at tonen er litt annerledes enn i de to første Orbitor-bøkene. Fortsatt møter vi Mircea episodevis, i ulike aldre, med avstikkere til drømmer, kosmologiske fantasier og familiehistorien. Også her portretteres et egenartet Bucureti, men alt på de første sidene av bind tre fremstår byen som gråere og mer tyngende enn før. Vi skjønner snart at i motsetning til i de andre bindene står en enkelt historisk begivenhet, den rumenske revolusjonen, sentralt i boken – ikke bare i selve handlingen, men som et bakteppe. Planla du det slik da du skrev første bind?

– Det stemmer at fortellerstemmen har endret seg, og det har en logisk sammenheng med de andre bindene: Venstre vinge er visjonær og idealistisk, boken inneholder lite historisk stoff. Bind to fortsetter der det første slapp, men hentyder samtidig til en del realistiske temaer, som forholdet til Securitate, det hemmelige politiet. Mens Høyre vinge er en rå, så å si besk, Swift-aktig satire. Det er som om Dante skulle ha vandret i omvendt rekkefølge og begynt med Paradiso, fortsatt med Purgatorio og avsluttet med Inferno. Bind tre av Orbitor er mitt personlige Inferno. Som termitten.

– Året denne siste boken kretser rundt er altså 1989, et tidsskille i Romanias historie. Når revolusjonen inntreffer, bringer den frem nye sider ved den 33-årige Mircea. Frem til da har han vært en avsondret forfatter, en drømmer, en grubler. Nå tar han plutselig del i noen svært dramatiske hendelser. Følelsen av kulminasjon, klimaks, finale, er sterk. Jeg må spørre igjen: Var dette en del av planen da du begynte å skrive bind én?

– I en viss forstand har jeg ikke hatt noen plan med bøkene. Jeg har heller gjort som termitten, det vesle insektet, som bygger svære byggverk, seks meter høye. Termitten er ingen arkitekt, den vet ikke hva den holder på med. Men jeg lyktes – vel, i hvor stor grad jeg har lyktes, kan sikkert diskuteres – med å avslutte boken og avrunde den, fordi den har samme form som hjernen min. Jeg har forsøkt å skrive uten å være meg altfor bevisst mine egne hensikter. Jeg tenkte at akkurat som termitten måtte jeg gjøre slik jeg gjorde; boken kunne ikke ha blitt annerledes. Den avspeiler måten jeg føler og tenker på. Politisk oppvåkning.

– På en av de første sidene skriver du at dersom det hadde vært krig, ville bombeflyene ha flydd over Bucuresti uten å legge merke til at det lå en by der. I motsetning til resten av Europa, som sammenlignes med et blinkende og lysende flipperspill, lå den rumenske hovedstaden i mørke, siden den eneste belysningen dere hadde, var stearinlys og gasslykter. Denne beskrivelsen står i kontrast til den eventyrlig fargerike skildringen av byen i bind én. Og den skaper en forventning om at noe vil briste, hvilket det også gjør: Omtrent på side 100 går Mircea rundt i gatene, som vanlig alene og mismodig, og med ett er han midt oppe i en stor demonstrasjon. Var dette noe du faktisk opplevde selv?

– Ja, jeg var i gatene og tok del i det som skjedde. Den dagen regimet falt, 21. desember 1989, var den lykkeligste dagen i livet mitt. Hvem kunne vel la være å ta del i en så stor og spesiell begivenhet? Det var en million mennesker i gatene i Bucureti, over halvparten av befolkningen. Selv helt ukjente omfavnet hverandre. Alle gråt og var fra seg av lykke. Kanskje kan de som er fanatisk opptatt av fotball, og har vært på tribunen når laget deres har vunnet en viktig kamp, la oss si VM-finalen, ane noe av det samme – men de har bare følt en hundredel av det vi følte da diktaturet falt. Jeg er ikke en spesielt politisk interessert person, og var det i hvert fall ikke da. Men den dagen fikk jeg min politiske oppvåkning. Ironisk og overdådig.

– Måten du beskriver demonstrasjonene på, den gradvise opptrappingen, og så eksplosjonen – marsjen mot Folkets hus – følger ikke en realistisk forventning. Du dikter opp en høyreist kvinneskikkelse som leder an i den avgjørende demonstrasjonen ned Bulevardul 1848. Hadde du noen kvaler med å skrive inn en ti meter høy karakter, yppig og mytisk, i skildringen av en hendelse som er så viktig for så mange?

– Vel, det finnes et maleri med tittelen «Det revolusjonære Romania». Det er malt på 1800-tallet av en ungarer, ikke en rumener, og den vakre kvinnen som personifiserer Romania, er faktisk en engelsk kvinne, eller irsk, som var gift med en rumener. Det er altså ikke noe særskilt rumensk ved maleriet, men for alle rumenere er det selve innbegrepet av det nasjonalromantiske Romania. Det var dette bildet jeg hadde i tankene da jeg skrev. Jeg ville føre inn et ironisk og overdådig lag i fortellingen, der en stor kvinne, selvsagt med nakne bryster, som på alle romantiske malerier, leder folket til seier. Så dette er en slags scherzo, en spøk, et satirisk karneval.

– En ganske giftig satire, skal det vise seg?

– Bind tre er min hevn over dem som stjal ungdomstiden min. Det er det romanen handler om: det enorme fengselet jeg ble født i. Som Hamlet sier: «Danmark er et fengsel», og landet mitt var virkelig det. Jeg er født i 1956, tre år etter at Stalin, den store tyrannen, døde. Og jeg var 34 år da Ceauescu, som også var en tyrann, om enn en mindre en, døde. Jeg har tilbrakt mer enn halve livet i fengsel, og dette er min hevn. Jeg har villet ta tilbake alt som ble stjålet fra meg, og derfor har jeg nektet å være realist, nektet å skape noe vakkert. Tvert imot ville jeg skape noe av det samme som Honoré Daumier gjorde i karikaturkunsten, noe i tradisjonen fra malerne som har vist det diabolske i menneskene. Derfor kan du med en viss rett si at den skiller seg fra de forrige bindene. Men i mitt hode er den ikke annerledes, den er les fleurs du mal, det ondes blomster som vokser opp fra de to andre bøkene. Den store løgnen.

– Mirceas far er gjennom hele trilogien en nokså fjern skikkelse. Her er han tydeligere, og på overraskende vis flettes historien hans sammen med beretningen om Ceauescus rise and fall?

– Som du sa, Orbitor er også en familiefortelling. Den handler om forgjengerne mine både på morssiden og farssiden. Første bind var nesten utelukkende viet moren min, slik hun på mange måter fortsatt er solen jeg kretser rundt. Det andre bindet er sentrert om meg selv, og det tredje dreier seg mer om faren min. Hjemme var han mer som en slags gjest; han jobbet mye, som landbruksjournalist, og var ofte utenbys.

– Men dette har også gjort ham interessant for meg i arbeidet med Høyre vinge, fordi han virkelig var kommunist, en rendyrket, tøff kommunist. Han trodde på kommunismen, han fremmet den, tjente den, og ble til slutt ødelagt av den. Så dette er en tragisk historie, om et menneske som virkelig trodde på noe her i livet. Han var svært ung da han ble hentet fra landsbygda, fikk et lynkurs i marxismen-leninismen og begynte å tro på kommunismens utopi. For eksempel lot han ikke min mor gi oss religiøs opplæring av noe slag, noe jeg etter hvert ble svært frustrert over. Hvis du ikke ber fra du er ganske liten, hvis du ikke får oppleve religiøse følelser, som er så vakre og så viktige for ens moralske utrustning, blir det desto vanskeligere å tilegne seg dem senere.

– Jeg begynte å lese Bibelen først da jeg var 30, og frem til da trodde jeg at den var en bønnebok. Da jeg begynte å lese, oppdaget jeg at den også var verdens største roman. Som litteratur betraktet er den historiens uten sammenligning fremste bok, alle andre bøker bygger på den. Så innså jeg at Bibelen ikke først og fremst er litteratur, heller: Den er en bok som ber deg ta stilling til et spørsmål – du må enten si ja eller nei. For meg er Bibelen den eneste boken som gjør dette. Partibøkene brenner.

– Kan man ikke si at kommunismen stiller en lignende fordring?

– Jeg trodde også på kommunismen som barn, siden faren min alltid snakket om den. Men vi levde i en illusjon. Etter hvert som Ceauescu ødela alt som var det minste aktverdig ved den utopiske kommunismen, ble faren min fryktelig skuffet og totalt forvirret. Litt etter litt forsto han at alt han hadde trodd på, var en eneste stor løgn. Så den kanskje aller viktigste scenen i hele trilogien, er den hvor faren min setter fyr på partiboken sin, og gråter; han var ødelagt som menneske da, og han fant seg aldri til rette etter revolusjonen.

– Etter at han har satt fyr på partiboken den kvelden, inne på kjøkkenet, må Mircea åpne døren til balkongen på grunn av all røyken. Da ser han at alle andre har gjort det samme – røyken velter ut fra samtlige leiligheter …

– Av alle de 4,5 millioner kommunistene i Romania, var det ingen som lenger trodde på kommunismen. Man måtte være medlem av Partiet for å komme seg frem i yrkeslivet, ellers var mulighetene stengt – det var den eneste grunnen til at de hadde så stor oppslutning på papiret. Jeg så for meg at alle kommunister i Bucureti satte fyr på de røde partibøkene sine samtidig, altså mer enn en million bøker. Det blir like mye røyk som fra Hiroshima, eller som da Sodoma og Gomorra ble tilintetgjort. Klikk-Klikk-klikk.

– Gjennomgående i trilogien finner man utførlige beskrivelser av drømmer. Det er som om det finnes en tro i Orbitor på at drømmene lar oss ane en sannhet som ellers er skjult – samtidig er de ofte like bisarre som i H.P. Lovecrafts skrekkinnjagende «Dreamlands»?

– Dette aspektet ved boken kommer delvis fra surrealismen og den mørke romantikken. Men også fra moren min. Min evne til å drømme – jeg drømmer mye, abnormt mye – har jeg arvet fra henne. Da jeg var liten husker jeg at hun alltid sa om morgenen: Jeg har drømt noe i natt, og så begynte hun, en enkel kvinne fra landet med fire års skolegang, å fortelle oss om de mest forbløffende drømmer. Vi var overveldet. Hun avsluttet alltid med å spørre: Hva kan den bety? Hun ville ha … en slags spådom. – Men det har gått opp for meg at bruken av urovekkende drømmer nok like mye er inspirert av Thomas Pynchon. Sannsynligvis var det da jeg leste Gravity’s Rainbow at jeg ble dyttet i retning av den visjonære litteraturen. Du husker kanskje at en av personene i den romanen er sanndrømt? Alt som oppstår i underbevisstheten hans, blir straks til virkelighet. En fantastisk egenskap, som jeg har forsøkt å innarbeide i min egen roman: Alle tankene og drømmene til Mircea – som ikke er meg selv, slik Marcel i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid ikke er Proust selv – blir virkelighet, på en grotesk måte. Om bind én i trilogien var sublimt, er bind tre grotesk. Slik har jeg villet det, i alle fall.

– Et annet trekk du har til felles med Pynchon, er ordspillene. I The Crying of Lot 49 finnes et sitat: «there was that high magic to low puns.»

– Ja, og jeg må innrømme at denne magien viste seg stadig mer utfordrende å få til. Jeg jobbet mye mer med bind tre enn med de to forrige. Jeg hadde ingen plan da jeg begynte å skrive – jeg bare satte i gang med å fortelle. Til sammen er det rundt førti ulike historier i bøkene, og de krysser og overlapper hverandre hele tiden. For å avrunde verket måtte jeg folde sammen viften av historier i siste bind og få dem til å peke mot ett bestemt punkt. Jeg sto ikke lenger fritt til å skape, jeg måtte være langt mer fornuftig enn i de to første bindene. Jeg var nødt til å avslutte alt jeg hadde påbegynt, og møysommelig fremkalle lyden av 40 små klikk, av 40 historier som blir ført til sin ende. Klikk-klikk-klikk-klikk, jeg holdt på å bli gal! Og etter de 40 små klikkene kom ett stort klikk, som når du lukker hvelvet i en bank. Dagbokforfatter.

– Arbeidet med å ferdigstille boken blir også kommentert i dagbøkene dine, som siden 1990 utgis fortløpende. Et samlebind utgis av Bonniers i Sverige neste måned, mens det i Romania er gitt ut tre bøker til nå, senest en med tittelen Zen?

– Mange mener at brev, dagbøker og den slags ikke er fullverdig litteratur, men for meg er dagboken helt avgjørende – om jeg skulle sette en merkelapp på meg selv, ville jeg ha kalt meg dagbokforfatter. Jeg begynte å skrive dagbok da jeg var 17. Hvis dagbøkene utgjør stammen av et tre, er de andre bøkene grener: Alle har forbindelse til dagbøkene. Jeg begynte å gi dem ut fordi jeg mente at de hadde en viss litterær interesse, og nå ser jeg på dem som noe av det viktigste jeg har skrevet.

– Det første utgitte bindet begynner 1. januar 1990. Steinar Lone, den norske oversetteren din, oversatte åpningssetningen for meg over telefonen i går: «Jeg har ikke forsøkt å skrive noe sammenfattende om 1989, et vanskelig år for meg, og like vanskelig å oppsummere.» Dette høres ut som kimen til siste bind av Orbitor?

– Kanskje har du rett i det. Dagboken min er en komplisert størrelse, som fyller mange funksjoner for meg. Den fungerer som et slags laboratorium hvor jeg skriver ned alt som faller meg inn, alt jeg legger merke til i hverdagen. Det er i dagboken jeg skriver ned tanker om bøkene jeg leser; noen ganger prøver jeg å fange inn forfatterens stil i en enkelt, syntetiserende setning. Men for det meste er dagboken mitt alter ego – jeg snakker til den som om jeg snakket til meg selv. Jeg vet aldri hva jeg virkelig mener om noe før jeg skriver om det. For eksempel er det først når jeg skriver i dagboken om den samtalen vi har nå, at jeg vet om det var en hyggelig samtale, om folk av og til lo eller om de ble sinte, slike ting.

– Hender det at du gjør som Kafka, og utvikler tekstpartier i dagboken, som du så løfter direkte over i fortellingene dine?

– Det er mer snakk om osmose – at en sinnstilstand, en følelse, noe immaterielt, fra tid til annen krysser grensen mellom dagboken og noveller, essayer eller romaner. Det er som med fôret i en jakke: Jakken kan være veldig flott å se på, mens fôret er der for å varme kroppen. I mitt tilfelle er fôret like viktig som overflaten; iblant er det vel så skinnende, synes jeg. Sommerfuglens hamskifte.

– Orbitor iverksetter mange ulike litterære stilleier. Ikke minst følger du James Joyce i å blande vulgariteter og høylitterær stil?

– Jeg er ikke redd for å skrive vulgært når det finnes estetiske grunner til å gjøre det. Barn skiller ikke mellom det gode og det skitne, mellom det frastøtende og det nytelsesfulle – de er «polymorft perverse», som Freud har uttrykt det. Kunstnere er perverse på samme måte: Det viktige for dem er det estetiske, ikke det etiske. Hvis man skal skrive satire slik Swift gjorde det i Gullivers reiser eller A Tale of a Tub, må man kunne skrive røft og vulgært. Ellers blir ikke satiren like bitende.

– Denne foreningen av motsetninger later i det hele tatt til å være et ledende prinsipp i Orbitor? Alt fra storstrukturen til de minste detaljene er basert på motsetninger som møtes?

– Ja, og jeg pleier å si at denne boken er en sommerfugl, den har form som en sommerfugl, og derfor heter første bind «Venstre vinge», bind to heter «Kroppen», mens tredje bind er kalt «Høyre vinge». Sommerfuglen er et viktig symbol, for metamorfosen den gjennomgår, gjør den til et bilde på menneskenes liv. Først er den en larve, slik også vi kravler rundt på planeten under stjernehimmelen. Så spinner larven seg inn i en kokong, slik vi ender livene våre i en kiste. Og som sommerfuglen håper vi å gjenoppstå som bevingede vesener, som engler. Menneskets sjelsbegrep er på sett og vis modellert etter sommerfuglen – uten et slikt naturlig symbol kunne ikke menneskene ha forestilt seg udødeligheten.

– Romanen sammenligner også sommerfuglen med menneskenes kropp?

– Ja, dere er kanskje ikke klar over det, men i kroppen vår finnes minst tre sommerfuglformede organer. Hvis man snitter opp ryggraden, vil man få øye på en rekke små, grå og vakre sommerfugler. Like under hodeskallen har vi et ben som ser ut som en sommerfugl, og så videre. Så dette bildet på symmetri og udødelighet kan gjenfinnes overalt, litt som i The Crying of Lot 49, som du nevnte, hvor posthornet stadig går igjen, på en nærmest paranoid måte. Sommerfuglen er selve emblemet for Orbitor, det er helt grunnleggende, ikke bare i strukturen – man finner små sommerfuglformede gjenstander på hver eneste side.

 

Teksten er en forkortet og redigert versjon av en samtale mellom Audun Lindholm og Mircea Cărtărescu på Litteraturhuset i Oslo, 28. september 2011. Transkribert og oversatt fra engelsk av Cato Fossum. Audun Lindholm er redaktør i Vagant og anmelder i Morgenbladet. 

Annonse