Annonse
04:00 - 22. juli 2011

Poetiske visjoner

Poeten Ellen Einan anvendte automatskrift, fraskrev seg ansvaret for innholdet i teksten.

Valmuesang: En av Ellen Einans kanskje største styrker er hennes kompliserte og personlige symbolverden. Foto: Marius Øfsti
Annonse

I anledning 80-årsdagen til Ellen Einan har Jan Erik Vold samlet og redigert en bok med alle de publiserte tekstene til poeten fra Svolvær. Utgivelsen inneholder hennes 14 diktsamlinger, fra Den gode engsøster (1982) til Noen venter på bud (2009). I tillegg inkluderer denne boken en bolk med 18 dikt som Einan ga ut i tidsskriftet Poesi Magasin i 1984, og Valmuesanger fra solhuset - en privat sirkulert samling fra 1978.

Til sammen teller Einans produksjon over tusen dikt, skrevet i et tidsrom på over tredve år. Hva forteller Samlede dikt oss om dikteren som Hadle Oftedal Andersen har omtalt som «sjølve dronninga i norsk lyrikk»? Umiddelbart er det iøynefallende hvor utrettelig det arbeides innenfor det samme universet. Vi møter stort sett det samme mystiske, men likevel gjenkjennelige landskapet, preget av et søkende dikterisk jeg, diverse ånder og dyr, hager, fjell og elver. Det er en verden fjernt fra hverdagen til de fleste av oss: «Jorden har ennu sin skjønnhet. / Bud kommer, seere ser, dører åpner seg for / velklingende fløytespill, duvende bølger, / ord, brød og sne».

Automatskrift. Einans dikteriske uttrykk varierer noe. I hennes femte publiserte diktsamling, Nattbarn (1986), er det en ny vilje til å eksperimentere med korte verselinjer, samtidig som diktene blir lengre og noe mer narrative i sitt preg - men dette fører ikke til revolusjonerende endringer i hva som fremstår som en relativt konstant dikterisk form. Det er nærliggende å forbinde konsekvensen i forfatterskapet med Einans skaperprosess: hun har alltid anvendt automatskrift, og fraskrevet seg selv ansvaret for innholdet i tekstene. Kombinert med en gjennomgående spiritisme, fører dette til at diktningen heller kan omtales som poetiske visjoner enn visjonær poesi. Der Vold sammenligner Einan med Emily Dickinson på grunn av «et selvbestaltet og eget diktspråk», går tankene her til William Blake, som i likhet med Einan utviklet en personlig og komplisert symbolverden. Som Blake kan også Einan oppfattes som mindre opptatt av det dikteriske håndverket enn sine tematiske besettelser. Lesere av denne boken vil da også finne mange flotte bruddstykker og pregnante ansatser - men ikke altfor mange dikt som nærmer seg det formfullendte. Einans kanskje største styrke - den komplekst sammenvevde, stadig utviklende symbolbruken - kommer til sin rett ved at man leser flest mulig av tekstene sammen, og det er blant annet derfor dette er en så velkommen bok.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse