Annonse
04:00 - 03. juni 2011

Lillebror hører deg!

Haruki Murakami er blitt tyngre og mørkere.

Annonse

De to første delene av Haruki Murakamis romantrilogi 1Q84 er kommet på norsk. Allerede åpningsscenen er umiskjennelig murakamisk: Aomame, treningsinstruktør og seriemorder, står fast i trafikken på motorveien en dag i 1984. Hun går ut av taxien og ned en branntrapp. Dermed kommer hun inn i et underlig parallellunivers, som hun ikke har noe navn for og derfor kaller 1Q84 (på japansk uttales 9 og Q likt). Samtidig følger vi historien om Tengo, en mattelærer med forfatterambisjoner. Han blir kontaktet av en redaktør for å bearbeide et genialt, men klønete skrevet manus. Det viser seg å være laget av Fukaeri, en syttenårig jente med en mystisk bakgrunn. Persongalleriet er velkjent: en forsamling ensomme drømmere som føler at livet ikke ble det de håpet på.

Mørkere. Murakami er blitt eldre, og det er spennende å se at han griper tak i tyngre stoff enn før. I de tidligere romanene har konfliktene ofte ligget på et abstrakt-filosofisk plan. Denne gang går han inn i langt mørkere psykologisk farvann. Blant temaene i 1Q84 finner vi vold mot kvinner, seksuelle overgrep og religiøse sekter (sistnevnte trekker tydelige veksler på dokumentaren Underground, om gassangrepet i Tokyo i 1995). Romanens første del er en ren spenningshistorie, med flere virkelig filmatiske scener: et bestillingsdrap til tonene av Janáeks Sinfonietta, et traumatisk barndomsminne, et farlig møte i et mørkt hotellrom. Samtidig får Murakami sagt mye om vennskap, kjærlighet og forspilte muligheter, og ikke minst om fortellingenes evne til å forandre livet: «Når jeg skriver, bruker jeg ord til å gjøre om på det landskapet som omgir meg, sånn at det blir mer naturlig for meg. Kort sagt, jeg rekonstruerer det. Slik får jeg bekreftet min eksistens her i verden.»

Kafka. Murakami blir ofte gitt merkelappen «magisk realisme», og han kan gjerne være politisk og esoterisk på samme tid. Mange kritikere nevner Franz Kafka som inspirasjonskilde, dette er spesielt tydelig i den fine lille fortellingen om Kattebyen. En annen åpenbar referanse for romanen er George Orwells 1984, men i dette 1984 er Big Brother så velkjent og gjennomsiktig at ingen reagerer på ham. I stedet møter vi i romanens siste del «little people», som leser menneskers tanker og trekker i trådene fra Den andre siden. Og dette er kanskje den største svakheten ved romanen. Noen ytterst få forfattere, som Kafka, har klart å skape sin egen mytologi. Murakami er nok en briljant forfatter, men ingen Kafka. Et sted setter han selv fingeren på problemet: «Den gamle damen – nei, ethvert fornuftig menneske – ville ha vondt for å tro på at det som ble fortalt om little people, om daughters og mothers, og om luftpuppene, skulle tas på alvor.» Av en eller annen grunn har alle overnaturlige skikkelser engelske navn.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.