Annonse
04:00 - 26. august 2011

Intet nytt under skolen?

Magnus Marsdal skriver utfyllende om nyliberalismen. Men ikke om skolen.

Debattbok: Magnus Marsdal kombinerer dybdeintervjuer med sosiologisk teori for å forstå norsk skole. Foto: Siv Dolmen
Annonse

Igjen er det valg og igjen oppgir folk skole som viktigste valgkampsak. Men i år har vi – halleluja! – fått en solid debattbok om temaet, ført i pennen av Magnus E. Marsdal. Marsdal er blitt en av våre dyktigste politiske journalister fordi han er blant de beste til å balansere mellom luftig begrepssjonglering og bakkenær, oppsøkende journalistikk. Det populære gjennombruddet kom kanskje med FRP-koden (2007), men det personlige gjennombruddet, skriver Marsdal i sistnevnte bok, kom da han gikk fra kun å være en del av «skrive- og mene-Oslo» til å forstå hvordan arbeidsfolk lever: «Fagbevegelsen ble min redning.» Derfor var det vel naturlig at de neste bøkene praktisk talt var pamfletter for fagbevegelsen: AFP på 1-2-3 og to ABC-er om sykelønn og uførepensjon. Marsdal kunne valgt å gjøre også denne boken til en politisk pamflett mot Kunnskapsløftet eller mot nasjonale prøver. Men ambisjonsnivået er større enn som så. Han forsøker, som i FRP-koden, å kombinere dybdeintervjuer med sosiologisk teori og beveger seg smidig gjennom ulike abstraksjonsnivåer.

Press og taushet. Så hva er egentlig problemene i norsk skole? Marsdal gir oss ikke en liste, men temaene dukker opp mer eller mindre i denne rekkefølgen: 1. Nasjonale prøver: Disse fører til «drilling» av elevene og en misforstått konkurransekultur. Dessuten fører presset om å gjøre det godt på disse til at skoleledelsen kan holde dårlige elever vekk fra prøvene. 2. Manglende spesialundervisning til de som trenger det. Grunnen Marsdal oppgir, er at de som virkelig trenger spesialundervisning sannsynligvis aldri vil kunne bli så mye bedre at det påvirker skolens resultat på de nasjonale prøvene – dermed finnes et insentiv til å gi spesialundervisningen til andre. Igjen blir de nasjonale prøvene funnet skyldige. 3. BI-fiseringen av skoleledelsen. 4. «En ny taushetskultur»: 80 av 168 skoleledere vegrer seg for å ta del i offentlig debatt på grunn av lojalitetshensyn. 5. En ny lærer- og rektorrolle som funksjonærer snarere enn som fagpersoner. 6. Byråkratisering og skjemavelde.

Byråkratiseringens forbannelser. Mange lærere vil komme til å nikke gjenkjennende til disse punktene. Det klinger riktig, som Tove Sundelin fra Bekkelaget barneskole forteller, at rektor i større grad enn tidligere «tar seg av det økonomiske og resultatene fra nasjonale prøver», i stedet for å være en pedagogisk leder. Det er sant at nasjonale prøver blir meningsløse som sammenligningsverktøy om Oslo-skolen trener på denne prøveformen og andre skoler ikke gjør det, som Marsdal skriver. Men kanskje svaret er så enkelt som å ha litt klarere instrukser fra Utdanningsetaten om hvordan forberedelsene skal finne sted? Særlig er det nok mange som er enig i at det har foregått en byråkratisering av skolen, som en annen lærer forteller, hvor «de formelle samtalene vi har på papiret, er kun for at det skal måles og dokumenteres hva vi holder på med». Den virkelige jobben er jo undervisning – og grisen blir ikke feitere av å bli veid. For Marsdal er læreren en kunnskapsarbeider, som har internalisert kunnskapsformidlingen «i kroppen» på lik linje med andre arbeidere, og som står i en stolt pedagogisk fagtradisjon som nå er under angrep. Alt dette får Marsdal frem på en måte og i et språk som er uanstrengt og slående på samme tid.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mest lest

Siste