Annonse
15:46 - 22. desember 2011

Hardt arbeid

Arbeid og arbeidsliv er et ofte undervurdert tema i litteraturen. En antologi redigert av Richard Ford retter på det.

Richard Ford
Annonse

Richard Ford beskriver i et essay i The Wall Street Journal hvordan han har problemer med å kalle det han gjør for «arbeid». Forfatteren sitter hjemme, starter hver morgen klokken åtte, men føler likevel en slags forlegenhet over å forklare at han ikke kan hjelpe naboen med å måke snø. Han tror ikke naboen kan forstå at han «arbeider». Arbeid skal, slik han forestiller seg det, være noe «hardt», noe «slitsomt». Å skrive romaner kan være «utfordrende» – et ord han liker. Det kan være langtekkelig, pirkete og demoraliserende. Han får jevnlig lyst til å finne seg noe annet å gjøre. Men det er altså ikke hardt, ikke ordentlig arbeid – og ikke «anstrengende» i den betydningen det ville være å jobbe på et samlebånd ved en bilfabrikk. Samtidig er en grandios del av selvet hans ikke i stand til å forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å leve uten å være forfatter; du kan selv beundre det du gjør, du kan føle slektskap med de store i faget. Ubehag og konflikter som kan ødelegge vanlige mennesker, kan du selv bearbeide, bygge inn i plot og fiksjonskarakterer. I beste fall kan det tenkes at helt fremmede mennesker opplever glede ved ditt strev. Likevel drar han med seg denne forlegenheten, som gjør at han ikke forteller at han arbeider, men at han skriver. Arbeiderklasseverdier. Ford tror bakgrunnen fra arbeiderklassen er nøkkelen. Det er den som fortsatt krever ham, binder ham fast. Moren solgte sigarer på et hotell fra hun var femten. Faren var så heldig å få fast jobb midt under depresjonen, i 1935. Deretter gikk han hver dag til samme bedrift, gjennom krigen og 1950-tallet, helt til han døde i 1960. Naboene ble omtalt gjennom jobbene de hadde. Det ga dem identitet og verdi, det fortalte om karakter og rolle som forsørger. Noen ble arbeidsløse. Da trådte andre målestokker i sving. Den arbeidsløse var en utydelig og kanskje tvilsom karakter. Det smittet over på hele familien. Båndet til denne barndommen spiller inn i Fords forfatterskap. Romanfigurene blir troverdige først når de gis et arbeid, sier han. Uten å knytte dem til et arbeid, får han ikke noe til å skje. Karakterene får ikke kraft til å sette i gang kjeder av begivenheter, han klarer ikke å få dem til å fremstille moralske dilemmaer. Kapitalens kretsløp. Det er derfor ikke så merkelig at Ford tok på seg rollen som redaktør for novellesamlingen Blue Collar, White Collar, No Collar. Stories of Work. Vi får høre om kroppsarbeid, drap som profesjon, forfattere og forleggere og flere som prøver å etablere seg eller har slått gjennom i forretningslivet gjennom de 32 novellene. Eudora Welty, John Cheever, Alice Munro, Annie Proulx, Tobias Wolff og Joyce Carol Oates er omgitt av nye stemmer. Den første novellen ble skrevet i 1941, tretten er skrevet de siste ti år. Samlingen skal, hevder Ford, vise hvordan arbeid bidrar til at identiteter skapes eller ødelegges, hvordan vi gjennom arbeidet kan bekjempe eller gi oss hen til ensomhet. Farens arbeid ga ham og familien trygge rammer og forankring, men i denne samlingen tegnes det andre bilder. Få av karakterene liker arbeidet sitt. Det handler oftere om karrierer som går i grus, om risiko og liv i transit, om flytende modernitet og mangel på holdepunkter. I Richard Bausch’s «Unjust» blir sheriffen ubegrunnet anklaget for seksuelt overgrep fra to ansatte, og livet hans rakner. I «The Gully» av Russel Banks tyr tre ynkelige figurer i den voldelige småbyen til drap og selvtekt for så å kapitalisere på sitt ry, før de ender opp som entrepenører i sikkerhetsbransjen. Jeffrey Eugenides’ hovedperson i «Great Experiment» leder et eksklusivt lite forlag og utvikler ideen om å svindle den gjerrige, men steinrike eieren. Det foregår i det sen-kapitalistiske Chicago, hvor eiendomsutviklere «were listening to Danish architects who were listening to nature». Grådigheten sitter i kroppen på alle. Under den kresne estetikken, bak leken med organiske materialer og klassiske tekster, pumper kapitalens kalde kretsløp, og den første setningen i novellen lyder: «If you’re so smart, how come you’re not rich?». Stildannende. Samlingen er dedikert til Raymond Carver, som var nær venn av Ford. Carvers stil er minimalistisk, karakterene fulle av savn og sorg. Det er vanlig å hevde at Carver var stildannende for amerikanske noveller skrevet etter 1980. Litt for ofte merker vi det: Tomme karakterer og oppskakende begivenheter, som bare antydes. Dette tetsjiktet av forfattere kan selvsagt sitt håndverk, det er mye å glede seg over, men standardgrepene gjentas for ofte. Men det finnes perler her. I «Some women» lar Alice Munro fortelleren, en gammel kvinne, minnes sin første sommerjobb. Hun var tretten år, i en historisk epoke «when there was nothing much to be done about things like polio and leukemia». I et herskapshus pleier jenta en mann som lider av nettopp leukemi. Hun er midt i familien, men utenfor de vanlige statushierarkier. Med trettenåringens våkne blikk suger hun til seg kunnskap. En annen kvinne, fra arbeiderklassen, en massøse, kommer også inn i huset. Hun gjør sin jobb, pasienten trives med henne, men hun mangler elementær kunnskap om historie og samfunnsforhold, vet ikke hvem Aleksander den store er. Trettenåringen ser brått pleiepasienten på en ny måte: «He liked her not knowing. Her ignorance was a pleasure that melted on his tongue, like a lick of toffee.» Så enkelt, så elegant gjør Munro det. Hun viser oss skjellsettende erfaringer i en sommerjobb, mange av oss har opplevd noe sånt. Grepet med den gamle kvinnen som retrospektiv forteller, viser oss hvordan kunnskapen kom til å forme henne. Eller Elizabeth Strouts «Pharmacy», om den middelaldrende apotekeieren og hans unge kvinnelige ansatte, som blir enke. Den intime stillheten mellom de to – mellom tannpasta, vitaminer, Valium – fylles gradvis av forventninger. Hele dagen kunne han føle «the invisible presence of her against him». Erotisk begjær, savn og strevet med å holde grenser, apotekets ritualer og langsomme arbeidsrytme lar det hele spille seg ut. Fleksibiltet og nettverk. Hva får vi så å lære om den svimlende sosiologiske kategorien «arbeid»? Omtrent det samme som Richard Sennet for ti år siden beskrev i boka The corrosion of character. The personal consequences of work in the new capitalism. Det arbeidslivet Richard Fords far virket innenfor, var en rigid og hierarkisk verden. Arbeidet bygget din personlige karakter, det formet din identitet, det krevet utsatt behovstilfredsstillelse, men kunne ofte tilby trygghet og stabile rammer. Så ble de store selskapene enda større og stadig oftere restrukturert. Risiko, fleksibilitet, nettverk og team-arbeid ble stikkord. Du må skape deg selv på ny, hele tiden. Mange mislykkes, ikke bare blant fattige og marginale, middelklassen rammes i økende grad. Men erfaringene av nederlag er tabubelagte. Det er ditt eget ansvar å skape deg selv. Lykkes du ikke, er det din egen skyld. Bokhandlene er fulle av selvhjelpsbøker om å gjøre suksess. Nå finnes det en rik samling av fortellinger om hva som skjer når det går galt. Anmeldelse Richard Ford (red.) Blue collar, white collar, no collar. Stories of work. 607 sider. Harper. 2011

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.