04:00 - 10. juni 2011

Filosofi og hjertesorg

Memoarer, dagbøker og fiksjoner som ligner selvbiografier stiller oss på prøve. Blir vår lesning av personlige tekster farget av forfatterens kjønn?

Forskjell på folk: Simone de Beauvoirs og Karl Ove Knausgårds personlige tekster leses gjennomgående ulikt. – Terskelen for at en manns erfaringer skal oppfattes som universelle er lavere enn for kvinner, skriver Toril Moi. Nobelprisvinner V.S. Naipaul understreket poenget denne uken ved å si at han straks kan se om en tekst er skrevet av en kvinne – les mer om den saken på notisplass side 35. Foto: Scanpix

Tanken om universalitet i litteraturen - troen på at stor litteratur uttrykker noe allment - har fått mye kritikk. Jeg er hjertens enig i at stort sett har det vært hvite menns erfaringer som er blitt fremmet som universelle. Det betyr ikke at løsningen er å avskaffe ideen om det allmenne (som om det var mulig): løsningen er å skaffe nye grupper adgang til det universelle. La oss derfor forsøksvis si oss enige i at stor litteratur har noe universelt ved seg. En slik påstand er interessant fordi den utfordrer et utbredt syn om forskjellen på litteratur og filosofi.

Mange har nemlig forsøkt å skille mellom filosofi og litteratur ved å si at filosofiens oppgave er å finne det sanne, allmenngyldige og universelle, mens litteraturen handler om det partikulære, individuelle og spesifikke. Men om den store litteraturen alltid utsier noe sant, noe allment, om menneskelivet som sådant, har den alltid en filosofisk undertone.

Dette betyr at litteraturen kan vise oss hvordan vi skal klare å overvinne skillet mellom det partikulære og det universelle: ikke ved å gi avkall på det individuelle og det personlige, men gjennom å behandle det på en slik måte at det blir allment tilgjengelig. La meg kalle denne måten eksemplarisk. I den beste litteraturen blir romanpersonen, eller det selvbiografiske subjektet, et eksempel på et liv, et valg, en måte å leve på, som utfordrer oss til å tenke over vårt eget liv, og livsmåte.

Annonse