Annonse

Annonse

14:28 - 01. desember 2011

Dokusåpen i romanform

Knausgård ba om bråk. Da nytter det ikke i etterkant å spille uskyldig lam.

Sirkus: Knausgårds problem er at det unike eller uutsigelige ved mennesket ikke fremmes i det sosialpornografiske sirkus han har satt i gang, mener Eivind Tjønneland. Foto: Tore Meek/Scanpix

En rekke steder i Min kamp 6 tar Karl Ove Knausgård opp spørsmålet om forholdet mellom selvbiografi og roman. Det ville være synd å si at vi blir noe særlig klokere. Også denne boken bærer undertittelen «roman». Ikke enhver fremstilling eller versjon av virkeligheten er imidlertid en fiksjon. Knausgård tildekker denne distinksjonen.

Hvis man neglisjerer denne forskjellen, havner man i et postmoderne helvete der alt er mulig. Knausgård prøver blant annet å forklare fiksjonens sammenbrudd gjennom døden. Skillet er ikke lenger gyldig så snart man kom utenfor «dødens horisont», altså noen generasjoner tilbake i tid. «Hamlet var verken mer eller mindre levende enn de historiske skikkelsene som en gang hadde tatt opp plass på jorden; i en viss forstand var alle derfra fiktive.» Andre steder snakker han om at romanene inneholder «virkelige mennesker». Geir spør ham om han noensinne har tvilt på det. Han svarer: «Nei, men du vet hvordan det er når man skriver.» (109) Han sier også at det grunnleggende «premisset for romanen» var «at den beskrev virkeligheten» (163). Eller han stiller en rekke retoriske spørsmål:

Hvordan representere virkeligheten uten å tilføre noe den ikke har? Hva er det den «har» og ikke «har»? Hva er egentlig, hva er ikke-egentlig? Hvor går grensen mellom det iscenesatte og det ikke-iscenesatte? Finnes det noen slik grense i det hele tatt? Er verden noe annet enn våre forestillinger om den? (169)

Annonse