Annonse
21:25 - 17. november 2011

Blant leserne

Det som burde vært et kampskrift for kritikken lyder mer som et forsvarsskrift.

Annonse

Alle som arbeider med litteraturkritikk til daglig, føler fra tid til annen på trettheten: En bok skal leses og omtales med 3000 tegn, helst innen førstkommende tirsdag. De litterære forsøkene som havner på kritikerens skrivebord er ikke alltid like spennende, og oppdragene kan hope seg opp.

En slik følelse er det Marta Norheim beskriver i innledningen til sin essaysamling Friksjonar: «Av og til, mot slutten av ein travel dag på jobben, sig det over meg ein etter-deadline-melankoli. Det skjer gjerne når saka eg arbeider med plutseleg har opna seg mot noko heilt anna, når litt rare samanhengar i eit glimt har verka logiske, eller når det vert pinefullt klart at eg berre har skrapa i overflata på noko som har prinsipielle eller historiske sider heilt utanfor rekkevidd der og då.»

Befriende må det da føles å ha en hel bok til rådighet – til fri disposjon for lange, uavbrutte tanker, idiosynkratiske posisjoneringer, energiske lesninger! Og det er mot idélandskapets uavklarte grenseområder Norheim søker seg i sin – av bokformatet innvilgede – frihet: Mot gråsonene hun ellers ikke har tid til å diskutere, mellom natur og kultur, masse og elite, populær- og høykultur, kvinne og mann.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse