Annonse
04:00 - 09. september 2011

Fryktinngytende romanlaboratorium

Sara Stridsbergs variasjoner over Lolita er ekstremsport på høyt kunstnerisk nivå.

Lolita: Sara Stridsberg har brukt Vladimir Nabokovs Lolita som utgangspunkt i sin siste bok, Darling River.Foto: Helén Karlsson
Annonse

Sara Stridsbergs massive og fryktinngytende talent har vært tydelig lenge. I Darling River tegner hun sin profil enda klarere og mer distinkt enn før. Ikke minst ved at hun så tydelig arbeider i et romanlaboratorium og lykkes med det. I Darling River er Vladimir Nabokovs Lolita utgangspunktet, det opprinnelige undersøkelsesobjektet: Lolitas kulturelle avtrykk er betingelsene for eksperimentet. Boken starter på et antatt kjent punkt, men bringer oss ut i stadig større usikkerhet og gir oss stadig flere løse ender, som også er tolkningsåpninger.
 

Pirrer nysgjerrigheten. Åpningen av romanen er en tekst ved forstandens kanter. Setningene glir rolig av sted, men undergraver hverandre i ett sett. Dermed angis tonen: Leseren blir varslet om hvilket nivå teksten vil befinne seg på. Følg med: Lo og faren hennes er ute og kjører om natten i en Jaguar, som er «luksuriøs», men hvor inventaret går i oppløsning: Stoppen kommer ut som «plutselig væskende sår». De kjører gjennom en brennende skog. Imidlertid er trekronene rundt brannen «tunge av regn», ja, det «milde sommerregnet» varer i dagevis. Men: «Store stjerner begynte å tre fram på himmelen.» Regn, brann og stjerneklart samtidig? Etter bare én side forstår man at man i denne boken ikke vil finne så mye av ordinære tidslinjer og hjelpsomme rekkefølger. Det skjerper kravene til lesningen og pirrer nysgjerrigheten. Kanskje det er slik at regnet, natteklarheten og brannen ikke er samtidige, men blandet sammen i Los hode? Kanskje fortellingen dekker turer foretatt med flere års mellomrom, bare at fortelleren Lo mangler fornemmelse av tiden? Er alt en del av romanens «virkelighet», eller er det blandet med drømmer og mareritt? ‘
 

Omvurdering påkrevet. Med få streker blir åpningen av Darling River en mesterlig skisse av den upålitelige fortelleren Lo, ikke som bevisst skurk eller løgner, men som noe mye mer interessant, noen som opplever et fullstendig annerledes liv, men som synes å se det som helt ordinært. Paradokser forblir uforklart og handlingselementer som i andre tekster ville vært nøkler til bakgrunn og inngangsporter til portretter, forlates straks igjen: Los far kjører til stranden, men han avskyr egentlig strender. Lo ser en svovelgul morgenhimmel (!) som bruner huden hennes, unntatt «arrene på knær og håndledd». Arr på knær og håndledd? Men nei, det kommer ikke mer om det. Og selvsagt: Det er ingen romanlov som krever at en slik setning må følges av forklaringer. Leseren får bare ha sine eventuelle antagelser om disse arrene, anelser om selvmordsforsøk og voldsom sleping langs bakken, og hvorfor en slik sleping i så fall, og så videre. Stridsberg er allerede langt videre og kontrasterer farens hat til stranden med Los tanker om at intet ondt hender ved havet. Men så fort man har tenkt at faren i så fall kanskje er hensynsfull og tar reisen for Los skyld, så er Stridsberg i gang med å beskrive farens samleier med prostituerte i bilen, mens Lo «sov i baksetet under de skitne pleddene.» Ny omvurdering påkrevet.
 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse