Annonse

Annonse

04:00 - 12. november 2010

Norge brenner

Vær på vakt: Karl Ove Knausgård har mer enn bare en boktittel til felles med Adolf Hitler.

Foto: Siv Dolmen

En utrolig, ja, bent frem vidunderlig usannsynlig ting skjedde: En norsk roman i seks bind – seks bind, utgitt som føljetong! – ble tidenes salgssuksess og leserhit. I kjølvannet skjedde noe nesten like rart og fascinerende. Vi fikk en vital og variert litteraturdebatt som nå har preget norsk offentlighet i et helt år, der spørsmål om alt fra etikk og stilistikk til PR-strategier og forlagspolitikk har stått på dagsordenen. Hadde noen lansert et slikt scenario for meg for to år siden, ville jeg neppe ha klart å holde meg alvorlig. For en slik innsats på litteraturens vegne fortjener Karl Ove Knausgård selvfølgelig bare tyn, lutring og innbitt mistenksomhet – slik skal og må kulturkritikken fungere. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke var helt forberedt på alvoret i konklusjonene som fulgte. At reality-litteraturens suksess skulle føre Norge ut i et politisk landskap à la Tyskland i mellomkrigstiden, var en historisk nødvendighet jeg i min naivitet ikke så komme. «Vi bor i et av verdens frieste land, men litteraturen mimer et totalitært samfunn,» uttalte litteraturprofessor Eivind Tjønneland til Klassekampen i forrige uke. Utgangspunktet var det han oppfattet som en litterær tystekultur i romaner som Min kamp og Gaute Heivolls Bragepris-nominerte Før jeg brenner ned, der virkelige personer plutselig dukker opp midt blant skjønnlitterære skildringer av boligbranner og knekkebrødmåltider. Tjønneland, som for noen måneder siden utga den polemiske pamfletten Knausgård-koden, har kritisert alt fra den konservative slagsiden ved Knausgårds forfatterposisjon til Min kamps iblant så intenst irriterende interjeksjoner («Åhhh. Åååååhhhh!»). Men denne gangen gikk professoren enda dypere, for hva med de langsiktige samfunnsmessige konsekvensene av reality-skribentenes stilistiske valg? «Om dette slippes løs, får vi et Stasi-samfunn,» spådde Tjønneland alvorlig, før han trakk en klarsynt parallell fra «denne typen litteratur» til «totalitære samfunn som nazismen og maoismen, hvor barn anga sine foreldre». «Vil vi ha det slik?» spurte Tjønneland retorisk. «NEI, DET VIL VI IKKE!» svarte Klassekampens litteraturkritiker Susanne Christensen i samme avis noen dager senere (om enn ikke med nøyaktig de ordene). Også Christensen kom i utgangspunktet med konkrete, kritiske spørsmål av den typen anmeldere er betalt for å ha: Hva gjør intenst personlige romaner som Min kamp med forfatterrollen? Er Beate Grimsruds nye roman En dåre fri, som i likhet med Knausgård og Heivolls tekster beveger seg i et ubestemmelig selvbiografisk landskap, virkelig så nyskapende som enkelte kritikere skal ha det til? Men i likhet med Tjønneland så litteraten også lenger frem. Og der professoren fryktet en smittende angiverkultur, bunnet Christensens angst i de klissete følelsene: hva all denne åååh-ingen egentlig gjør med oss:

Jeg er redd for at vi nå ser en vending mot et følelsesmessig samfunn hvor vi ikke lenger er i stand til verken å analysere eller gjennomskue de egentlige strømningene. Vår evne og rett til å vite blir skylt bort i en bølge av følelser. Et affektivt folk er selvfølgelig også et manipulerbart folk, og hvis affekt blir lov og all refleksjon avvises, så mangler vi snart bare Hitler.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
-50%
Unngå feriehjerne
Hold hodet kaldt med Morgenbladet i sommer
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse