Annonse

Annonse

04:00 - 23. april 2010

Når latteren stilner

Harald Eia og Ole-Martin Ihles raseteorier er verken opplysende eller morsomme.

Uten styring: Når de skriver om IQ-forskjeller mellom raser bruker Ole-Martin Ihle og Harald Eia en retorikk som tilsvarer Frp-ere som bedyrer at de ikke er imot innvandrere. De mister kontrollen over både vitsene sine og skillet mellom normer og kjensgjerninger. Foto: Siv Dolmen

Som flere vel har fått med seg, har Harald Eia og Ole-Martin Ihle laget en serie fjernsynsprogrammer omkring temaer hvor kulturforklaringer og naturforklaringer står mot hverandre, nemlig Hjernevask. Nå er boken Født sånn eller blitt sånn? på markedet. Den formidler det samme innholdet som fjernsynsserien med noen flere ord: Er kjønnsidentitet en kulturell konstruksjon eller et naturgitt faktum? Betyr frigjøring og likestilling det samme for menn som for kvinner? Hva kan barneoppdragelsen utrette med det gjenstridige natursubstratet som råstoff? Hvorfor tenker menn og kvinner forskjellig om sjalusi og utroskap? Hvorfor har menn en forkjærlighet for å løse problemer med vold? Kan man «velge» å være homo eller lesbe? Kan raseteorier forklare hvorfor afrikanere er så dumme og jøder så smarte?

Akademiske bedrevitere. Alle forstår at disse spørsmålene og – ikke minst – det å stille spørsmålene på denne måten kan engasjere både akademikere og legfolk. Noe av drivkraften bak prosjektet har nok vært visse kjønnsforskere og samfunnsviteres flirende eller formummede «Det er da ikke interessant!»-avvisning av alle naturforklaringer. Eia og Ihle har, delvis med urene journalistiske midler, greid å portrettere de aktuelle fagområdene som fiendtlige til evolusjonshypoteser i alminnelighet, det vil si til forklaringer som tar utgangspunkt i de egenskaper som menneskearten ventelig må ha skaffet seg gjennom tusener og tusener av år med evolusjonær utvelgelse. Reportasjene har i seg et element av hevngjerrig populisme som med en viss rett angriper akademiske bedrevitere på et sårbart punkt: Uvanen med å si «hehe» i stedet for å argumentere når noe faller utenfor det tenkbares sfære. Uvanen med å betrakte alle de forskningsoppgaver som den offentlige mening støtter, som legitime – og dem den offentlige mening ikke støtter, som illegitime.

Politiske inngrep. Programmene og boken viser i alle fall at forskningsnytt kan være utmerket underholdning. Særlig når forskningen dreier seg om noe som er nært og virkelig for de aller fleste. Med kulturtradisjonenes forfall og historisk glemsel, er natur og biologi blitt de sterkeste fellesreferansene. Kjønn og kropp kjennes som mer allmennmenneskelige størrelser enn henvisninger til etablerte sosiale normer, filosofien, verdenslitteraturen eller kunsthistorien. Det patetiske, erotiske og umiddelbart erfarte får dermed en ganske annen vekt enn overleverte tekster og sosiale verdier. Det er mer lettvint å gå uten klær enn med bunad. Biologien peker mot et mer ubetvilelig fellesskap enn det kulturelle og sosiale som nettopp i vår generasjon oppløser seg i uforpliktende særegenheter. Kulturfeltet er blitt et fargerikt mangfold uten definerende makt. Derfor er tiden inne til å angripe feminister, kulturalister og sosialister som lenge har forgiftet alle diskusjoner om oppdragelse, sex og vold med «rette meninger». Kulturalistene har på den måten begrunnet urimelige politiske inngrep i naturlige prosesser. Slik tenker forfatterne.

Pendelen svinger. Det er ikke spesielt vanskelig å dele deres skadefryd i oppgjøret med trendy kjønnsforskere som lenge har levert sin maktbeskyttede ønsketenkning uten innsigelser. Men spørsmålet er om ikke Eia og Ihle selv forsøker å selge en ny, naturalistisk motestrømning som bare har ventet på den anerkjennelsen som før eller senere måtte komme, ikke på grunn av naturalistenes egne intellektuelle fortrinn, men på grunn av de herskende kulturalistenes dumheter.

Nå er det ikke noe nytt eller galt ved at den vitenskapelige oppmerksomheten beveger seg i pendelsvingninger. Når det blir for mye kulturalisme, er det mest nærliggende for vitenskapshistoriens dynamiske mønstre å reparere skaden med for mye naturalisme. Så får heller Michel Foucault og andre sove sin tornerosesøvn frem til det tidspunkt da naturalistene har fått anledning til å dumme seg ut. For også de vil sikkert før eller siden stappe så mange epler i nikkersen at de ikke kommer over gjerdet.

Kulturelle gener. Boken er i lange passasjer morsom å lese. Den setter tankene i sving, noe som utvilsomt er et fortrinn. Formen er anekdotisk og springende. Forskningshistoriske myter og eventyr både avsløres og kolporteres. Presisjonsnivået varierer sterkt, fra det flåsete og omtrentlige til det interessevekkende og intelligente. Mange vil si at det er en politisk bok fordi skillet mellom natur og kultur faller sammen med det som bare er slik det er, og det man kan ha håp om å forandre. På naturens felt er ikke alt mulig. Kulturens felt, derimot, kan vi mennesker i prinsippet konstruere etter eget hode, tror vi gjerne. Men forfatterne greier ikke alltid å tenke like klart om forskjellen. Deres oppstilling av kulturforklaringer og naturforklaringer er i siste instans et falskt alternativ, fordi natur slash kultur åpenbart er et falskt alternativ når talen går om mennesket.

Forfatterne skjønner ikke at genene også er kultur i den forstand at dyktig sosial organiseringsevne, redskapsbruk og symbolbruk var avgjørende evolusjonsfortrinn lenge før homo sapiens sapiens dukket opp. Biologien leverer derfor ikke et naturgitt menneske som først deretter utvikler en kultur. Det er kulturen som er selve essensen i menneskets natur under en evolusjonær synsvinkel. De tre-fire siste trinnene på vår biologiske evolusjonsstige står i tung gjeld til sosial organiseringsevne, redskapsbruk og symbolbruk – altså nettopp det vi ellers kaller «kultur». Paleontologiens elementære innsikter kan selvsagt brukes som nok et argument for at samfunnsvitenskaper og biologiske vitenskaper må lære å snakke sammen. Det er et legitimt ærend.

Tåkelegging. Materien er ikke helt enkel. Eia og Ihle er høyst uklare på det som gjelder forskjellen mellom normer og kjensgjerninger. For slik kulturalister gjerne slutter fra bør til er, slutter naturalister freidig fra er til bør. Eia og Ihle har ingen anelse om at begrepene om natur og det naturlige i seg selv er normative om man ikke disiplinerer, det vil si definerer dem. De gjør ingenting for holde adskilt de ulike nivåene biologien og samfunnsvitenskapene beveger seg på. Allmenne sannheter om artsegenskaper og forståelsen av konkrete årsakssammenhenger er svært forskjellige gevinster av de to idrettene.

Det fuskes hele tiden både av forfatterne og blant deres hjemmelsmenn med å selge statistiske sannheter om den gjennomsnittlige fordelingen av forekomster i en gruppe, som om det skulle være allmenngyldige sannheter, det vil si gjelde hele gruppen – eller også sannheter som gjelder for enkelte individer i gruppen. Eia og Ihle skjønner selvsagt denne forskjellen, men synes åpenbart at konklusjonene blir mer pikante og utfordrende om man tåkelegger påstandenes gyldighetsområde. Omvendte korrelasjoner mellom penislengde og IQ eller positive korrelasjoner mellom IQ og inntektsnivå kan nok være en festlig selskapslek, men det er også en ideologisk flørt med rasehygienikere av den mindre underholdende typen. Forfatterne ligner smågutter som sprayer hakekors på murveggen og løper sin vei.

Misforståelser. Forfatterne har heller ikke noe heldig grep med å holde tingenes verden og ordenes verden adskilt. Sier man at den romantiske kjærligheten er litt over 2000 år gammel, spiller det faktisk en viss rolle om det er forestillingen eller gjenstanden man snakker om. Men ofte blir setninger mer pussige av å misforstås i retning av det absurde. Mange av de mest gøyale hypotesene hviler på rene kategorimistak som elementær vitenskapsteori kunne ha oppklart om man hadde hatt interesse for saken. André Bjerke, som for spøk knyttet motsetningen mellom nynorsk og riksmål til skillet mellom kortskaller og langskaller, får i denne boken sterk konkurranse.

Pompøse kjønnsforskere. Jeg innrømmer gjerne min barnlige glede over å se pompøse kjønnsgnostikere uthengt til spott og spe – som når et særlig troskyldig eksemplar av arten vil ha oss til å tro at gutter og jenter først blir gutter og jenter av å lære seg ordene. Men karakteriseringen av Jørgen Lorentzen som en norsk John Money er sjikanøs ut over all rimelighet, i boken som i programmet. Det henger sammen med et forvandlingstriks som Eia gjennomfører med en viss virtuositet. Der hvor han ikke når frem som vitenskapsdebattant, hopper han inn i komikerrollen. Og når han har fått folk til å le, og dermed kvittet seg med bevisbyrden, springer han tilbake i rollen som påståelig vitenskapsdebattant.

Jødevitser. Mange kritikere vil nok synes at kapittelet om rase tar prisen. På dette punktet stilner min latter. Det er mulig at Eia og Ihle forsøker å være morsomme, men her melder jeg pass. Jeg har aldri følt meg som en naturlig forbruker av jødevitser og historier om afrikanernes penisstørrelse. Det betyr ikke at jeg er ukjent med tonen. Om vi holder moralen og politikken utenfor, er kapittelet så bedrøvelig lesning fordi det fra ende til annen er skrekkelig dårlig gjennomtenkt. Jeg mener ikke at rasebegrepet ville være ubrukelig i enhver tenkelig vitenskapelig sammenheng, men da måtte det defineres og presiseres nærmere.

Begrepets politiske anvendelighet i den moderne historien skyldes nettopp at det er maksimalt utydelig. Man kan si det ene og samtidig insinuere masse annet. Slik sett kan det være nyttig for den ideologiske retorikken, men samtidig er det uten nytte for vitenskapen. Rasebegrepet har de siste hundre år vært brukt som både en estetisk, språklig, kulturell, biologisk og moralsk bestemmelse. Hos Eia og Ihle er det særlig korrelasjonen mellom rase og IQ som har vakt nysgjerrigheten. Afrikanere har det ikke i hue, men i beina. Jøder har det i hue, og ikke i beina. Det er kortversjonen. Jeg har en viss motvilje mot å høres ut som tante Sofie, men her er det ingen vei utenom. Huffameg.

Mister kontrollen. Retorikken er vemmelig og utilbørlig, kanskje særlig fordi teksten slett ikke er uten modifikasjoner, det vil si at de to revene har dobbeltsikret seg med nødutganger. Forfatterne har dekket seg ved å stikke inn isolerte setninger her og der som skal frita dem for nærliggende anklager om rasisme. Men de modifiserende setningene er av samme type som når Frp-ere bedyrer at de ikke er imot innvandrere. Det hjelper så lite når alle forutsetningene for det de sier og gjør, forteller det stikk motsatte. Raseteorier har det felles at de kan brukes til å gi skinn av at det finnes en naturgitt dekning for politiske målsetninger. Biologisering av klasseforskjeller eller kulturforskjeller er unødvendig, tilslørende og gjør konflikter uløselige – rent bortsett fra at de historiske sporene burde skremme.

Forfatterne har rett i at man ikke kan avkreve biologien moral. Man kan ikke slutte fra bør til er. Men det ville heller ikke være noe problem så lenge ingen forsøkte å slutte tilbake fra er til bør. Dessverre mister forfatterne etter hvert kontrollen både over vitsene sine og over skillet mellom normer og kjensgjerninger. Boken ender på trynet med et par tirader om biologi og menneskeverd som min naturlige sjenanse forbyr meg å referere. Det som begynte som artig flyplasslesning, ender i løse luften, i fritt fall. Styr heller unna.

Anmelderen er idéhistoriker og Morgenbladets hovedanmelder for sakprosa.

anmeldelse

Harald Eia og Ole-Martin Ihle

Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker

301 sider. Gyldendal. 2010

Annonse