Musikken er oss

«Det framoverlente. Måten den ene tonen driver den neste fremover, og hver lille feil følger med videre. Hver lille feil forårsaker en ny, litt større feil. Og det er om å gjøre å slappe av.» Det er hovedpersonen i Agnar Lirhus’ fjerde roman Affektlære som tenker dette. Han spiller klassisk gitar, men klarer ikke overkomme teknikken når han spiller, han slipper ikke fri.

Forholdet mellom en tone og den neste i musikken har sitt motstykke i litteraturen: Hver setning i teksten følger av den forrige, rytmen skaper nødvendighet, og feil forplanter seg. Affektlære bruker dette «framoverlente» som metode, stillferdige setninger følger på hverandre i en monoton strøm av fortelling, der kronologien brytes opp og dramatikken ned.