Annonse
04:00 - 25. juni 2010

Fanget i det menneskelige

De som sier at Michel Houellebecq er en kyniker, forteller bare halve sannheten.

Vakkert landskap, endeløs tomhet: Vulkanøya Lanzarote danner et stort øde bakteppe for Michel Houellebecqs hule karakterer. Morgenbladets anmelder frydet seg over infame karakteristikker og sikker ironi i romanen Lanzarote. Foto: Flickr/CREATIVE COMMONS
Annonse

For lesere som kjenner de andre bøkene til Frankrikes litterære enfant terrible fremstår Lanzarote (2000) som en påminnelse om den bemerkelsesverdige konsistensen i forfatterskapet. Den lille boken på 77 sider (med stor skrift og innlagte fotografier) ble skrevet etter De grunnleggende bestanddeler (1998), som ledet til Houellebecqs gjennombrudd og kjendisstatus, en bok som medførte enorm debatt i Frankrike på grunn av det desillusjonerte oppgjøret med 68-generasjonens idealer om en bedre og mer human verden. Boken peker direkte frem mot Plattform (2001), som fremstiller sexturisme til Thailand som en god løsning, både for fattige thailandske kvinner og for frustrerte vestlige menn som ikke blir forstått av snerpete bitterfitter. Men Lanzarote peker også frem mot science fiction-romanen Muligheten av en øy. Lanzarote fremstår altså som en slags Absolutt Houellebecq i kortformat.

Satiriker. Jeg-personen er en franskmann i 40-årene som feirer nyttår på den vulkanske øya utenfor Afrika. Han har, som Houellebecqs andre hovedpersoner, en sterk interesse for sex. Som vanlig avskyr han muslimer og all hul moralisme. Men det stopper ikke der. Som det fremgår av den innledende karakteriseringen av franskmenn, spanjoler, svensker og ikke minst nordmenn (!), avskyr han de aller fleste, bortsett fra to tyske lesber og en belgisk politimann i eksil. Houellebecq er en satiriker av det genuine slaget, en forfatter som beskriver menneskets dårskap med nådeløs konsekvens, og mennesket skildres mer som driftsvesen enn som åndsmenneske. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over de infame karakteristikkene og den sikre ironien, som når han i en bisetning skriver om reiseoperatøren: «De er ikke helt følelsesløse, disse jentene, de er mottagelige for økonomiske argumenter,» som om modernitetens ideologiske skille mellom det følelsesmessige og det økonomiske er opphevet på et blunk. Houellebecq er rabiat, men ikke kjedelig, og ikke dum.

Provokatør. Houellebecq har spesialisert seg på det politisk ukorrekte. Han produserer snarere situasjonistiske hendelser enn sluttede estetiske objekter. Bøkene er, for å bruke en informasjonsteoretisk term, plattformer for kommunikasjon og interferens, forstyrrende performance. Ordet «plattform» synes å være et nøkkelord i forfatterskapet. For det første indikerer betegnelsen Houellebecqs brudd med den store litteraturens stilidealer. Houellebecq tilstreber ikke en elegant stil, men snarere, som Kjetil Jakobsen har påpekt (Morgenbladet 21. september 2001), en platt form, en enkel og ukunstlet stil som gjerne kan henfalle til det stereotype. Men dette innebærer også en styrkning av den realistiske romantradisjonens ikke-hierarkiserende blikk. Ifølge filosofen Jacques Rancière var det revolusjonerende ved Honoré de Balzac og Gustave Flauberts romankunst at det samme stilnivået kunne brukes til å beskrive både tradisjonelt høye og lave temaer. Houellebecq går noen skritt lenger, særlig når det gjelder sexskildringene. Tendensen minner om det Bret Easton Ellis gjorde i American Psycho, men Houellebecq er mindre opptatt av vold og beskriver ikke egentlig monstre, bare relativt vanlige mennesker.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Mest lest

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Bøker